Christian Rantzau

Christian Rantzau tilhørte en vidt forgrenet dansk og tysk adelsslekt som eide og fremdeles eier store gods, og har vært fremtredende i statstjenesten i Danmark-Norge. I ungdommen var han på den obligatoriske dannelsesreise i Europa, men i motsetning til mange andre unge adelsmenn gjorde han seg nytte av de mulighetene som bød seg. Etter hjemkomsten studerte han ved Ridderakademiet i København og ble regnet som en meget velutdannet mann.

29 år gammel fikk han sitt første embete, da han i 1713 ble krigskommissær i Søetatens Generalkrigskommissariat. Kong Frederik 4. næret mistro til folk av gammel adel, og Rantzau fikk derfor avskjed i 1721. Han sluttet seg til kretsen omkring kronprins Christian, som i 1730 besteg tronen som kong Christian 6. Rantzau ble da preses i Land- og Søetatens Generalkrigs-kommissariat. Allerede året etter ble han utnevnt til visestattholder i Norge etter nylig avdøde Ditlev Vibe.

Christian Rantzau er beskyldt for å ha gjort lite i sin periode som stattholder, men embetet var ikke lenger hva det hadde vært, og det var liten plass for personlige utspill fra stattholderens side. Han tok seg imidlertid med stor interesse av mange praktiske saker, som blant annet oppmudring av havner, eksport av salt, bygging av arbeidshus i Christiania med mer.

Et stadig tilbakevendende problem var uthugging av de norske skogene, og Rantzau gjenopplivet sag- og skogkommisjonen som skulle forsøke å få til rasjonell skogsdrift. Han gikk også for å være «bondevennlig» og holdt en beskyttende hånd over husmennene som ofte ble pålagt store avgifter. Han klaget også over at det var for få skoler i Norge, men regjeringen innskrenket i stedet tallet.

Rantzaus svigerfar, Christian Ludvig von Plessen (1676–1752), mistet sine embeter i 1735. Kongen ønsket også å gi Rantzau avskjed, men han ble sittende noen år til. Da Rantzau omsider ble avsatt i 1739, ble stattholderembetet inndratt, og han ble derfor den siste stattholder på lang tid (frem til krigsårene 1807–1814). Kongen ønsket nå å styre selv i henhold til ideologien om at Danmark-Norge var en helhetlig stat.

I 1740–1760 var Christian Rantzau stiftamtmann på Fyn, hvor han også eide store gods. Han bodde på storgodset Brahesborg. Embetsførselen hans var preget av orden, rettferdighet mot alle og strenghet mot udugelige embetsmenn. Han fulgte kongeparet på deres store norgesreise i 1733, og i 1749 fulgte han det nye kongeparet på deres tilsvarende reise.

Rantzau var en opplyst mann, kjent for sitt vidd og gode humør, og han brevvekslet med mange av tidens lærde, blant andre Christian Falster og Hans Gram. Han hadde også forbindelse med Ludvig Holberg, men var visstnok ikke den som Holberg stilet sine levnetsbrev til.

Christian Rantzau var en ivrig samler. Han overlot en del av sitt store bibliotek, som rommet 3600 bind, til katedralskolen i Christiania. En verdifull samling manuskripter ble overlatt til Universitetsbiblioteket i København i 1731, deriblant det eneste noenlunde fullstendige håndskriftet av Gulatingslova. På sine gamle dager ble han dessverre nærmest sinnssyk, og han tilintetgjorde deler av samlingene, blant annet verdifulle bøker og arkivalier fra de norske klostrene.

• Dokumenter i RA, Oslo
• Dokumenter i Rigsarkivet i København
• brev i Jarlsbergs arkiv

• Norge under dansk styre – 1537–1814
• stattholder
• stattholdere og visestattholdere i Norge 1572–1873

• Bratberg, Terje: Christian Rantzau i Norsk biografisk leksikon.
• Koht, Halvdan (1952): biografi i Norsk biografisk leksikon 1, bind 11.
• Norvin, William (1965): Danske slotte og herregårde bind 9, København.