Enkeltstatene voktet over sin nyvunne suverenitet, og forbundet fikk svake felles institusjoner. Viktigst var et forbundsråd (Bundestag) av diplomatiske utsendinger i Frankfurt, der Østerrike og Preussen presiderte, men det fikk ingen grunnlov, domstoler eller lovgivende forsamling. Noen av statene i sør og vest fikk konstitusjoner, mens de to stormaktene forble enevelder til 1850-årene. En militær kretsinndeling skulle koordinere enkeltstatenes hærer.
Det manglet ikke reformforslag som skulle lede frem til en liberal, nasjonal stat. I 1820- og 1830-årene kom de ingen vei. Østerrike under ledelse av Clemens von Metternich sto bak et system av sensur og politikontroll. Karlsbad-dekretene av 1819 forpliktet forbundets stater til å undertrykke liberale og nasjonale bevegelser. I Wien i 1820 vedtok de ledende statene en rekke endringer i forfatningen av 1815 som skulle hindre en liberalisering av enkeltstatene. Nå ble forbundet til et reaksjonært instrument i restaurasjonens ånd, men fra rundt 1840 ble de mest undertrykkende bestemmelsene håndhevet i mindre grad. En diplomatisk krise med Frankrike det året satte fart i debatten om hvordan forbundet kunne reformeres for å ivareta nasjonale interesser.
Under revolusjonen i 1848 ble det tyske forbundet oppløst, mens det folkevalgte parlamentet i Frankfurts Paulskirke forsøkte å skape en tysk konstitusjonell nasjonalstat. Da fyrstene hadde gjenvunnet kontrollen i 1850, forsøkte Østerrike og Preussen å realisere hvert sitt samlingsprosjekt, men rivaliseringen dem imellom førte til at forbundet til slutt ble gjenopprettet, som en minimumsløsning.
Den østerrikske keiseren, Franz Josef, inviterte de øvrige statene til et fyrstemøte i Frankfurt i 1863 for å vedta en reform, som skulle utfylle forfatningene av 1815 og 1820 med en regjering, et parlament og en forbundsdomstol. Den prøyssiske ministerpresidenten Otto von Bismarck anså reformen som et forsøk på å styrke Østerrikes makt og nektet sin konge å delta på møtet. Preussen trakk den tyske samlingsbevegelsen over på sin side ved å kreve at parlamentet måtte bli en direkte valgt folkeforsamling.
Under den påfølgende krisen over Slesvig-Holstein skjøv Østerrike og Preussen forbundet til side. Etter krigen mot Danmark i 1864 ble de uenige om nyordningen. I 1866 gikk de til krig mot hverandre, og forbundet ble oppløst. Østerrike fikk ingen plass i Det nordtyske forbundet av 1867, og i 1871 sluttet de sørtyske statene seg sammen med de nordtyske for å danne Det tyske keiserriket (1871–1918).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.