Thanks to visit codestin.com
Credit goes to snl.no

Det tyske forbund var et statsforbund som ble opprettet under Wienkongressen i 1815. Forbundet omfattet da 34 stater og 4 fristader. Forbundet ble oppløst i 1866. Bildet viser monarkene fra medlemslandene på et møte i Frankfurt i 1863.

Kart over Det tyske forbundet da det ble opprettet i 1815.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det tyske forbund var et statsforbund som ble opprettet under Wienkongressen i 1815, som avsluttet napoleonskrigene. Forbundet omfattet da 34 stater og 4 fristater. Forbundet ble oppløst i 1866. De to ledende statene, Østerrike og Preussen, tilhørte forbundet bare med de landområdene som fra 1806 hadde hørt under det gamle tysk-romerske rike. Fellesrepresentasjon var forbundsdagen i Frankfurt am Main.

Faktaboks

Etymologi
tysk Deutscher Bund
Også kjent som

engelsk German Confederation

Det tyske forbund var alltid en løs sammenknytning, og det var strid mellom Østerrike og Preussen om ledelsen. Ved februarrevolusjonen i 1848 ble forbundet foreløpig oppløst, men i 1850, etter revolusjonens nederlag, ble det gjenopprettet. Krigen mellom Østerrike og Preussen, den tysk-østerrikske krig i 1866, førte til forbundets sammenbrudd. I stedet ble Nordtyske forbund dannet.

Bakgrunn og grunnleggelse

Det tysk-romerske riket ble oppløst i 1806. Under napoleonskrigene slo Napoleon Bonaparte sammen utallige tyske territorier til mellomstore stater og samlet 16 av dem i Rhinforbundet. Stormaktene Østerrike og Preussen inngikk bytteavtaler med Frankrike, mens fyrstene i de mellomstore statene utnyttet mulighetene til betydelige territorielle gevinster. Omfattende reformer i det opplyste eneveldets ånd feide bort føydale privilegier og standsforskjeller. Særlig i Preussen og de sørtyske statene ble fyrstenes og sentraladministrasjonens makt styrket på bekostning av adelen, den katolske kirken, frie riksbyer og riksriddere.

Wienkongressen i 1815 måtte finne en ny statsorden for Sentral-Europa. Stormaktenes målsetting var at Tyskland skulle bli sterkt nok til å motstå ny fransk ekspansjon, men ikke så sterkt at det truet maktbalansen i Europa. Østerrike og Preussen ville begge spille en ledende rolle i forbundet, men de mellomstore statene stanset planer som ville ha stadfestet deres dominans eller skapt en sterk sentralmakt.

For diplomatene i Wien var det ikke snakk om å vende tilbake til Det tysk-romerske rikets territorielle lappeteppe og løse føderale sammenslutninger. Mesteparten av Napoleons nyordning ble beholdt, mens Preussen ble tillagt områder i Rhinlandet for å skape en barriere mot Frankrike. Det er med andre ord helt misvisende å kalle Wienordningen i Sentral-Europa for en «restaurasjon», eller gjenreisning av det gamle, tysk-romerske regimet.

Forfatning

Enkeltstatene voktet over sin nyvunne suverenitet, og forbundet fikk svake felles institusjoner. Viktigst var et forbundsråd (Bundestag) av diplomatiske utsendinger i Frankfurt, der Østerrike og Preussen presiderte, men det fikk ingen grunnlov, domstoler eller lovgivende forsamling. Noen av statene i sør og vest fikk konstitusjoner, mens de to stormaktene forble enevelder til 1850-årene. En militær kretsinndeling skulle koordinere enkeltstatenes hærer.

Det manglet ikke reformforslag som skulle lede frem til en liberal, nasjonal stat. I 1820- og 1830-årene kom de ingen vei. Østerrike under ledelse av Clemens von Metternich sto bak et system av sensur og politikontroll. Karlsbad-dekretene av 1819 forpliktet forbundets stater til å undertrykke liberale og nasjonale bevegelser. I Wien i 1820 vedtok de ledende statene en rekke endringer i forfatningen av 1815 som skulle hindre en liberalisering av enkeltstatene. Nå ble forbundet til et reaksjonært instrument i restaurasjonens ånd, men fra rundt 1840 ble de mest undertrykkende bestemmelsene håndhevet i mindre grad. En diplomatisk krise med Frankrike det året satte fart i debatten om hvordan forbundet kunne reformeres for å ivareta nasjonale interesser.

Under revolusjonen i 1848 ble det tyske forbundet oppløst, mens det folkevalgte parlamentet i Frankfurts Paulskirke forsøkte å skape en tysk konstitusjonell nasjonalstat. Da fyrstene hadde gjenvunnet kontrollen i 1850, forsøkte Østerrike og Preussen å realisere hvert sitt samlingsprosjekt, men rivaliseringen dem imellom førte til at forbundet til slutt ble gjenopprettet, som en minimumsløsning.

Den østerrikske keiseren, Franz Josef, inviterte de øvrige statene til et fyrstemøte i Frankfurt i 1863 for å vedta en reform, som skulle utfylle forfatningene av 1815 og 1820 med en regjering, et parlament og en forbundsdomstol. Den prøyssiske ministerpresidenten Otto von Bismarck anså reformen som et forsøk på å styrke Østerrikes makt og nektet sin konge å delta på møtet. Preussen trakk den tyske samlingsbevegelsen over på sin side ved å kreve at parlamentet måtte bli en direkte valgt folkeforsamling.

Under den påfølgende krisen over Slesvig-Holstein skjøv Østerrike og Preussen forbundet til side. Etter krigen mot Danmark i 1864 ble de uenige om nyordningen. I 1866 gikk de til krig mot hverandre, og forbundet ble oppløst. Østerrike fikk ingen plass i Det nordtyske forbundet av 1867, og i 1871 sluttet de sørtyske statene seg sammen med de nordtyske for å danne Det tyske keiserriket (1871–1918).

Følger

Keiserriket fikk langt sterkere sentrale institusjoner – først og fremst en riksdag valgt med allmenn stemmerett for menn. Likevel beholdt det føderative elementer (fyrstenes statsforbund representert i Bundesrat) som en arv fra tidligere sentraleuropeiske statssammenslutninger.

Med Det tyske forbundet forsvant også en mellom-makt som hadde bidratt til å stabilisere det europeiske statssystemet. Nå støtte stormaktenes interesser direkte sammen. De følgende tiårs stormaktspolitikk ble preget av forsterket konkurranse i form av alliansedannelser og rustningskappløp. Det nye tyske keiserriket representerte en maktansamling som de øvrige stormaktene betraktet med mistenksomhet. Otto von Bismarck hadde som Preussens representant i Bundestag på 1850-tallet og ministerpresident fra 1861 gjort mer enn noen annen for å oppløse forbundet. Som rikskansler etter 1871 forsøkte han å stabilisere det statssystemet han hadde omkalfatret.

Litteratur

Jürgen Müller: Der Deutsche Bund 1815-1866 (2006). ISBN 978-3-486-55029-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg