Jan Kjærstad

Jan Kjærstad er en samtidsorientert forfatter som med et internasjonalt utgangspunkt gang på gang har bidratt til fortellingen om det moderne Norge. Han skildrer de store perspektivene i nasjonens skjebneøyeblikk og historiske forvandlinger. Et eksempel er romanen Forføreren (1993), hvor han skriver om framveksten av Norge som oljenasjon. Her lar han fortelleren av boken omtale nasjonaliseringen av havet og havbunnen som «den mest radikale omformingen av geografiske områder og økonomiske goder siden kolonitiden.» Et annet eksempel er romanen Berge, som blant annet fungerte som en kunstnerisk refleksjon over det sjokket som preget Norge etter terrorhandlingen på Utøya 22. juli 2011. Begge disse romanene er høydepunkter i Kjærstads forfatterskap.

Allerede med sin første roman, Speil. Leseserie fra det 20. århundre, ble Kjærstad behørig lagt merke til. Anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev at «her har vi med ett av etterkrigstidens største norske diktverk å gjøre.» Verket er et bredt anlagt prosjekt der krigsperspektivet og atomtrusselen utgjør en av de tematiske bærebjelkene.

Utover 1980-tallet fulgte hva man kan kalle en postmodernistisk fase i forfatterskapet. Kjærstad skrev et litterært manifest, «En poetikk for 80-årene», der han mente at tradisjonelle menneskeskildringer og identifikasjonskrav måtte vike for de overordnede strukturene som faktisk styrer historiens gang og menneskenes vilkår.

I tre eksperimentelle romaner realiserte han sin poetikk, blant annet i Homo falsus eller det perfekte mord (1984),som ble en slags generasjonsroman for 80-tallet. Homo falsus er en sen-modernistisk eller postmodernistisk roman om identitetens og kreativitetens betydning og vilkår i det postindustrielle samfunnet. I et virvar av falsk informasjon og nonsense-kunnskap — som tilsvarer inntrykksflimmeret i vår tid, og som Kjærstad selv kalte det «encyklopediske fenomen» i det moderne samfunn — trues identiteten med å bli visket ut. Samtidig forstyrres erkjennelsesevnen av vanskene med å skille mellom sann og falsk informasjon og mellom fiksjon og virkelighet. I denne kaotiske tilstanden settes den menneskelige skaperevne og kreativitet alvorlig og prekært på prøve. Den stilles overfor oppgaven «å gjøre det umulige», som det heter i romanen. Det viser seg nemlig at mennesket — i mer enn én forstand — står overfor en forsvinnings- eller utslettelsestrussel. Kjærstad leker med krimsjangeren og skildrer tre mord som følger et fast mønster. Forfatteren føler trusselen nærme seg som det utpekte fjerde offeret, og han kan kun redde seg ved å endre fortellingens mønster. Han må gjøre «det umulige». Romanen handler altså blant annet om romanens egen struktur, den er en «metaroman».

I sin neste roman, Det store eventyret (1987), er det en annen makrostruktur Kjærstad leker med, nemlig geografien. Han gjør Norge til en tropisk øy mens Afrika ligger i ugjestmilde strøk langt nord. Teksten ligger i flere lag i romanen, ikke bare fortellingsmessig, men også konkret på boksidene ved at det er skrevet inn kommentarer i margen og ulike fonter er benyttet.

Romanen Rand (1990) har mye til felles med Homo falsus ved at den låner fra krimsjangeren og følger seriemordets mønster. I dette tilfellet skildrer Kjærstad en iskald morder som etter hvert blir en del av det etterforskningsteamet som skal oppklare forbrytelsene han selv har begått. Rander avgjort en del av Kjærstads eksperimentelle fase, men den peker også fremover i forfatterskapet, blant annet ved den rollen Oslo og konkrete steder i hovedstaden spiller i skildringene. I det senere forfatterskapet blir både det lokale og det nasjonale et viktig aspekt ved Kjærstads romaner.

Det store prosjektet på 1990-tallet var trilogien om den berømte medieskikkelsen Jonas Wergeland, Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999). Wergeland er særlig kjent for sitt store prosjekt, TV-serien Å tenke stort, som ble sendt i merkeåret 1989 da den kalde krigen tok slutt og en ny epoke begynte. Trilogien består av tre biografier skrevet av tre ulike personer med hvert sitt perspektiv på hovedpersonen.

Fortellingen starter en vårdag i 1992 da Jonas kommer hjem fra verdensutstillingen i Sevilla. Han kommer fra flyplassen i taxi, men velger å spasere det siste stykket opp til huset på Grorud. Etter å ha låst seg inn, blar han igjennom post og lytter til telefonbeskjeder, før han åpner døren inn til stuen. Der starter dramaet. På gulvet i stuen ligger Jonas’ kone Margrete død. Han blir senere fengslet for å ha myrdet henne.

Trilogien handler om utviklingen av det senmoderne Norge, ikke i det tradisjonelle etterkrigs-, gjenreisnings- og radikaliseringsperspektivet som så mange forfattere har beskrevet før, men i lys av den epoken oljeeventyret og de nye internasjonale kontaktene har skapt. Den biografiske fortellingen om Jonas blir samtidig en fortelling om nasjonen Norge i siste del av det 20. århundret. Forførerener en biografisk roman. Den stiller gjentatte ganger spørsmålet: Hvordan henger et liv sammen? I tråd med prosjektet Å tenke stort må det biografiske portrettet imidlertid oppfattes som en pedagogisk tekst med et nasjonalt anliggende. Fortelleren sier da også at hun skriver boken «for hele Norges skyld». Det fremgår flere steder at fortelleren oppfatter hovedpersonen som en allegori for nasjonen. Fortellingen om Jonas Wergeland er både en bok om Jonas’ sammensatte identitet og om Norges særtrekk og posisjon i senmoderniteten.

Jonas Wergeland blir kalt en globetrotter, og hans kone Margrete blir kalt en kosmopolitt. Et av de mest sentrale problemfeltene i romanen er forholdet mellom Norge og verden. Steder og forhold i Norge sammenstilles og sammenlignes systematisk med steder og forhold ute i verden. Det hjemlige speiler det internasjonale – og vice versa. Systemet kommer programmatisk til uttrykk på følgende måte: «Dere har Ganges (…) Vi har Sognefjorden. Den er vår hellige flod.»

Etter det store 90-tallsprosjektet har Kjærstad utgitt en rekke romaner som er mer tradisjonelle i formen og som nærmer seg ideromanens felt. Kjærstad fremstår hele tiden som en entusiastisk forsvarer av fantasiens grensesprengende kraft, kunstens og litteraturens betydning og menneskets fantastiske muligheter. Flere av de senere romanene handler også om kjærlighetens kraft, for eksempel Tegn til kjærlighet (2002) og Normans område (2011).

Et nytt høydepunkt i forfatterskapet kom med romanen Berge (2017). En fremtredende arbeiderpartipolitiker, Arve Storefjeld, blir funnet myrdet i familiehytta i Nordmarka sammen med kona, datteren og hennes kjæreste, samt kjærestens niårige datter. De blir funnet med overskåret strupe, og forbrytelsen blir etterforsket som terror. Romanen fremstår som en tematisk behandling av det kollektive sjokket som rammet Norge etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Kjærstads roman er ikke en direkte parallell til de angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya, men mediedekningen og følelsen av tapt uskyld i det idylliske Norge inneholder mange likhetspunkter med terrorhendelsen. Mordsaken er skildret fra tre ganske ulike synsvinkler, en litterær teknikk man kan kjenne igjen fra Wergeland-trilogien. Også bruken av et krimplot kjenner man igjen fra mange av Kjærstads romaner. Men krimgåten får ingen løsning. Den forblir i romanens taushet.