Romas arkitekturhistorie i senantikken

På slutten av 200-tallet evt. og den urolige soldatkeisertiden ble de militære truslene mot Roma så alvorlige at keiser Aurelian lot bygge nye bymurer. Disse, som har en kjerne av sement og er dekket av tegl, var 19 kilometer lange og omfattet et område som var fire ganger større enn det den republikanske Servius-muren gjorde. Det var først etter 1900-tallet at Roma by ekspandere utenfor dette området.

Siden tiden etter Caracalla var preget av uroligheter skjedde det lite nytt på bygningsfronten inntil en brann i 283 evt. førte til en ny oppblomstring av byggevirksomhet. I likhet med under de severiske keisere førte brannen til en blanding av gjenoppbygging og nybygging, ikke minst av Caesars forum. Nybyggingen som fant sted var til dels i veldig stor skala, og markerte at Roma var inne i en ny blomstringsperiode.

Keiser Diokletian reorganiserte Romerriket og innførte økonomiske reformer som førte til en bedre infrastruktur og bedre leveforhold. Det mest monumentale uttrykket for det var Diokletians termer, som videreførte arkitekturen i de tidligere, store, offentlige badeanleggene i Roma, men overgikk selv Caracallas termer med hensyn til plass til antall besøkende. Diokletians termer kunne ta 3000 badende om gangen. Frigidariet (kaldtvannsbadet) hadde et krysshvelv som ble båret av eksterne støtter, og anses som det første eksempelet på denne typen konstruksjon. Det var ikke den eneste arkitektoniske nyvinningen under Diokletian. Da han som den eneste keiseren abdiserte, trakk han seg tilbake til Spalatum, dagens Split i Kroatia, hvor han fikk reist et palass som et monument over seg selv.

Etter den urolige soldatkeiserperioden og tetrarkiet ble det en ny stabil periode under keiser Konstantin den store. Hans rival, Maxentius, hadde igangsatt et omfattende bygningsprogram som Konstantin overtok og gjennomførte da han beseiret rivalen i 312 evt. Grunntanken var at en ny by symboliserte en ny æra, slik Augustus hadde propagandert da han foretok en omorganisering og utbygging tre hundre år tidligere. Konstantin lyktes med å skape en nytt Roma, men hans periode karakteriserer også slutten på byens antikke arkitekturhistorie.

Maxentius hadde sannsynligvis påbegynt arbeidet med den buen som for ettertiden ble kjent som Konstantinbuen, og som markerer Konstantins triumf over Maxentius ved Mulviusbroen. Det strides om hvorvidt den egentlig kan kalles en triumfbue, siden den ikke ble reist til minne om seier over et annet folk, men over en annen romersk borger. Dette er en av diskusjonene knyttet til buen. En annen sentral diskusjon dreier seg om hvem som egentlig reiste den først. Samtlige komponenter er spolier, det vil si gjenbrukte elementer fra tidligere triumfbuer. Til og med kjernen av bygningen kan være fra en tidligere keiser. Tradisjonelt har man ment at spoliene var hentet fra bygninger reist av eller for tidligere, populære keisere, som Konstantin, eller Maxentius før ham, hadde ønsket å sidestille seg med. Nyere undersøkelser har postulert at det ikke ville være mulig for folket å forstå det retrospektive aspektet, men dette er et tema for omfattende diskusjon.

Uavhengig av hvordan man forstår motivet bak valget av bygningselementer, så er det hevet over all tvil at buen var den største som ble reist i Roma. Dimensjonene er 26 meter i bredde og 21 meter i høyde, og midtbuen er flankert av to mindre buer. Buene bærer et stort entablatur med relieffer og en innskrift som vitner om Konstantins triumf. Kjernen er av sement, men man kan bare se marmorplatene og relieffene som dekker eksteriøret. Mesteparten er hvit marmor, men det er også polykrome innslag. Antallet marmorsorter på buen som kan identifiseres er høyt, og det har vært foretatt grundige undersøkelser som viser hvor stort arbeid det må ha vært å sammenføye alle delene.

På høyden mellom Forum romanum og Venus og Romas tempel, vis a vis Colosseum, begynte Maxentius å bygge en enorm basilika med en plattform på 100 x 65 meter. Konstantin overtok prosjektet, og basilikaen kalles derfor også Basilica nova og Konstantins basilika. De store krysshvelvene var sannsynligvis inspirert av frigidariet i Diokletians termer, og basilikaen også ellers mer felles med termer enn med tidligere basilikaer, ikke minst med tanke på at taket ble båret av arkader og ikke søyler. Konstantin gjorde kristendommen til en lovlig religion, og en ny type arkitektur vokste ut av den gamle basilikamodellen, som hadde blitt brukt i offentlige, profane sammenhenger. Som bygning var den utmerket for å samle store mengder mennesker, og en rekke store kirker i basilikaform ble reist, ikke minst Peterskirken og Laterankirken, som i likhet med flere av de andre fremdeles står, men ombygd og restaurert i senere perioder.

Konstantin bygget et nytt keiserlig palass ved siden av Lateranet, som senere ble det pavelige Lateranpalasset. Den opprinnelige Peterskirken, som ble innviet i 326 evt., var en mektig fem-skipet basilika med en forgård (atrium) bygget over apostelen Peters grav, og er i så måte en martyrkirke. Foruten de store basilikaene innenfor murene bygdes mange martyrkirker ved katakombenes martyrgraver utenfor bymurene. Flere slike basilikakirker med antikk opprinnelse er å se langs Via Appia, der de senantikke gravmonumentene ble anlagt side om side med de som lå der fra tidligere romerske perioder.

Da Konstantinopel ble hovedstad i Romerriket i 330 evt., begynte Roma for alvor å stagnere, samtidig som byen ble svekket ved stadige ytre angrep. Da Romerriket ble delt mellom øst og vest forble Roma hovedsete for den ene av de to keiserne, men rikets absolutte omdreiningspunkt var i Konstantinopel, i Konstantins palass. De påkostede bygningene, slik som Hagia Sofia, ble reist der, samt Hippodromen, som overtok som rikets fremste underholdningsarena. Befolkningstallet i Roma hadde sunket, og gigantiske bygningskropper som Colosseum begynte sakte å forfalle.

Til tross for nedgangstidene ble det bygget nye basilikakirker i Roma, spesielt på 400-tallet. Den første kristne kirken på Forum romanum ble reist på denne tiden, Santa Maria Antiqua, og viktige kirker som Santa Maria Maggiore, Santa Sabina, og Santo Stefano Rotondo ble reist. Kirkene fra denne perioden var spoliabygg og inkluderte bygningselementer fra forskjellige tidligere offentlige bygninger. Gjenbruket var så stort at Roma ble full av ruiner, og det ble innført lover mot plyndringen.

Den største plyndringen og det absolutte nådestøtet for Roma kom med goterkrigene (535–553). Det et tok lang tid før byen tok seg opp igjen. Roma var ikke lenger den viktigste byen i Vestriket, istedet ble Ravenna nå det bysantinske (østromerske) sentrum i Italia.

• Roma – arkitekturhistorie
• Romas arkitekturhistorie i republikansk tid
• Romas arkitekturhistorie i keisertiden
• Romerrikets historie
• romersk arkitektur