USAs litteratur

Benjamin Franklin er den sentrale skikkelsen i opplysningstiden. Han gjorde seg gjeldende både som forretningsmann, boktrykker, vitenskapsmann, politiker, ambassadør og forfatter. Hovedverket hans er selvbiografien hans.

Litteraturen i tiden omkring frigjøringskrigen (1775–1783) er sterkt preget av politisk strid, for eksempel samlingen The Federalist (1787–1788) med bidrag av James Madison, Alexander Hamilton og John Jay. Thomas Jefferson førte uavhengighetserklæringen i pennen. Thomas Paine er særlig kjent for det politiske kampskriftet Common Sense (1776), men skrev også det religionsfilosofiske verket Age of Reason (1794–1807). Den franske innvandreren Hector St. John de Crèvecoeur var en av de første som forsøkte å karakterisere det som særpreget borgeren av den nye nasjonen.

Heller ikke i denne tiden ble det skrevet stor poesi. Ved siden av de såkalte Connecticut Wits – John Trumbull, Joel Barlow og Timothy Dwight – nådde Philip Freneau høyest med dikt som The Indian Burying Ground (1788).

Romantikken er omtrentlig perioden 1800–1860. Blant de tidligste romanforfatterne var Charles Brockden Brown, som skrev flere fantastiske romaner påvirket av den engelske gotiske tradisjonen, men med amerikanske emner, og Hugh Henry Brackenridge.

Washington Irving ble berømt både i USA og Europa med The Sketch Book (1819–1820) og Bracebridge Hall (1822). Enda større ry utenfor statene vant James Fenimore Cooper. Han huskes i dag mest for Lærstrømpe-skikkelsen, hovedpersonen i en serie på fem romaner om møtet mellom indianer og hvit i villmarken, men han skrev også spennende sjøfortellinger og flere samfunnskritiske bøker.

William Cullen Bryant skrev dikt alt som ung gutt. Thanatopsis (1811) og To a Waterfowl (1815) viste sterk påvirkning av William Wordsworth. Han virket senere som redaktør og politisk skribent.

Med Edgar Allan Poe fikk sørstatene sin første betydelige dikter. I motsetning til Bryant, som fant sine motiver i landets natur, bygde Poe sin egen fantastiske og til dels overnaturlige dikterverden. Hans poesi øvde innflytelse på franske symbolister som Baudelaire og Mallarmé; han har hatt stor betydning for utviklingen av novellen og regnes som oppfinneren av detektivfortellingen.

Den mest sentrale skikkelsen i denne perioden er dikteren og filosofen Ralph Waldo Emerson. I Nature (1836), The American Scholar (1837) og en lang rekke essayer utviklet han den læren som fikk navnet transcendentalismen, med troen på at den samme sjel er til stede i alle gjenstander og levende vesener, og at man dermed kan få innsikt i det guddommelige ved å studere naturen eller seg selv.

Omkring Emerson oppstod en krets av skribenter som delte hans filosofiske grunnsyn. Den betydeligste var Henry David Thoreau, som med Walden skrev et av de sentrale verkene i USAs litteratur. Med essayet On Civil Disobedience (1849) øvde han stor innflytelse på Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Walt Whitman, som var påvirket av Emerson, skapte en revolusjonerende ny poesi med hovedverket Leaves of Grass, som kom i stadig utvidede utgaver mellom 1855 og 1892.

Optimismen som stråler ut av Emersons og Whitmans diktning, har sitt motstykke i pessimismen til Nathaniel Hawthorne. Arven fra hans puritanske forfedre, hvis tro han ikke lenger delte, hvilte tungt på ham og kom til uttrykk i noveller og romaner som The Scarlet Letter (1850). Et pessimistisk grunnsyn finnes også hos Herman Melville, som etter å ha blitt glemt i et halvt århundre nå ansees som USAs kanskje største dikter, særlig på grunn av romanen Moby Dick (1851).

Av mindre betydning i dag, men meget leste i sin samtid, er Henry W. Longfellow, James R. Lowell, John G. Whittier og prosaisten Oliver W. Holmes. Nevnes bør også Harriet Beecher Stowe, som med den propagandistiske romanen Onkel Toms hytte (Uncle Tom's Cabin, 1852) åpnet manges øyne for slaveriets grusomhet.

På siden av tidens hovedstrømninger står lyrikeren Emily Dickinson. Hun levde stille og tilbaketrukket, og hennes særpregede lyrikk begynte først å komme ut i 1890-årene. Men den sikret henne snart en plass blant USAs største diktere. Isolert var også Sidney Lanier, som skrev sine idealistiske dikt i de krigsherjede sørstatene.

Realisme og naturalisme tidfestes til omtrent 1860–1914. De tre viktigste romanforfattere i tiden etter borgerkrigen er Mark Twain (Samuel L. Clemens), William Dean Howells og Henry James.

Mark Twain var svært populær som humorist, men det pessimistiske grunndraget i hans diktning ble mer fremtredende etter hvert. The Adventures of Huckleberry Finn (1884) ble mottatt som guttebok, men regnes nå blant hovedverkene i amerikansk litteratur. Howells gjorde mye for å få den realistiske romanen anerkjent i USA og hevdet at forfattere først og fremst skulle skildre hverdagslivet. Størst betydning for romankunstens utvikling hadde Henry James, særlig gjennom sine senere bøker, The Wings of the Dove (1902), The Ambassadors (1903) og The Golden Bowl (1904), og gjennom sitt virke som kritiker. James, som selv levde en stor del av sitt liv i Europa, hadde amerikanernes møte med den gamle verden som et av sine hovedtemaer.

Andre realister var John W. DeForest, Hamlin Garland, Harold Frederic, Henry B. Fuller og, noe senere, Edith Wharton. Frank Norris var påvirket av Émile Zola og skrev naturalistiske romaner som McTeague (1899) og The Octopus (1901). Stephen Crane benyttet en impresjonistisk stil i for eksempel The Red Badge of Courage (1895). Sosialistiske i sin tendens var Jack London med The Iron Heel (1907) og Upton Sinclair med The Jungle (1906).

Forfatterskapet til mange av de tidlige realistene har tydelig regionalt preg – i New England Sarah Orne Jewett og Mary E. Wilkins Freeman; i vest Bret Harte; i sør George W. Cable, Kate Chopin og, noe senere, Ellen Glasgow.

Ved inngangen til 1900-tallet ruver Theodore Dreiser med romaner som Sister Carrie (1900), An American Tragedy (1925) og trilogien om karrieren til en amoralsk finansfyrste, The Financier (1912), The Titan (1914) og The Stoic (1947). En av periodens mest særpregede forfattere er Henry Adams, med den selvbiografiske The Education of Henry Adams (1907); han var også en betydelig historiker.

Prosaen var den dominerende litteraturform i tiårene etter borgerkrigen. Melville skrev en del lyrikk, og Whitman fortsatte sitt verk. Stephen Crane vakte også oppsikt i 1890-årene med sine epigrammatiske vers. Den dikteren som både danner avslutning på 1800-tallets diktning, og som på mange vis stod fadder for den moderne lyrikken, var Edwin Arlington Robinson, som innenfor en tradisjonell ramme skrev dikt som var banebrytende både i språk og emnevalg.

Andre verdenskrig var utgangspunkt for en rekke nye romanforfattere, som James Jones med From Here to Eternity (1951), Irwin Shaw med The Young Lions (1948), John Hersey med A Bell for Adano (1944), James A. Michener med Tales of the South Pacific (1947) og Norman Mailer med The Naked and the Dead (1948). Men tre av de betydeligste romanene med handling lagt til andre verdenskrig kom først flere år senere: Joseph Hellers Catch-22 (1961), Kurt Vonneguts Slaughterhouse Five (1969) og Thomas Pynchons Gravity's Rainbow (1973), som alle bryter med realismen. Mailer markerte seg som en av sin tids mest fargerike forfatterpersonligheter, og i tillegg til en rekke romaner skrev han også journalistikk og reportasjebøker.

Blant de romanforfatterne som kom i forgrunnen i 1950-årene, var det mange som representerte den svarte og den jødiske befolkningen. Av de første var det særlig Ralph Ellison (Invisible Man, 1952) og James Baldwin (Go Tell It On the Mountain, 1953) som fikk oppmerksomhet, og senere fulgte andre betydelige forfattere som den realistiske John A. Williams, de mer fantasifulle Ishmael Reed, Toni Morrison og Alice Walker, lyrikeren Gwendolyn Brooks, lyrikeren og dramatikeren LeRoi Jones, som senere tok navnet Imamu Amiri Baraka, og dramatikeren Lorraine Hansberry. De betydeligste blant de jødiske forfatterne som stod frem i årene etter krigen, er Saul Bellow, Bernard Malamud, Philip Roth og Isaac Bashevis Singer, og de fikk alle en sterk posisjon både blant lesere og kritikere. En tredje gruppe som kan skilles ut, er sørstatsforfatterne, som alle står i gjeld til Faulkner. Fremst blant disse står Robert Penn Warren, Carson McCullers, Flannery O'Connor, William Styron, Eudora Welty, Walker Percy og lyrikeren James Dickey.

I 1950-årene fremstod en gruppe forfattere som vanskelig kan knyttes til region eller etnisitet: the Beats. Lederskikkelsen var den kontroversielle lyrikeren Allen Ginsberg, og hans resitasjon av det lange diktet Howl (1956) i San Francisco regnes som Beat-gruppens fødsel. Sentrale i gruppen var lyrikeren Lawrence Ferlinghetti og romanforfatteren Jack Kerouac (On the Road, 1957), mens lyrikeren Gary Snyder og romanforfatteren William S. Burroughs også hørte med i kretsen.

Den forfatteren som fremfor alle ble oppfattet som talsmann for 1950-årenes unge, var en som stod utenfor alle grupperinger, J. D. Salinger med romanen The Catcher in the Rye (1951). Andre betydelige romanforfattere som begynte å skrive i 1950-årene, er John Cheever, John Updike, Joyce Carol Oates og Joan Didion, mens Mary McCarthy utgav sin første roman i 1942.

Selv om realismen stadig stod sterkt i 1960-årene, kom det bisarre og det fantasifulle til å få større oppmerksomhet med forfattere som Joseph Heller, Ken Kesey, Thomas Pynchon, Donald Barthelme, Robert Coover, Ishmael Reed, Thomas Berger og John Barth. Særlig den siste ble i økende grad opptatt av selve dikterprosessen, og mange av bøkene har dette som tema.

Fremst blant disse forfatterne står trolig Vladimir Nabokov, som skrev sine tidligste verker på russisk, men som ble en ypperlig stilist også på engelsk med romaner som Lolita (1956) og Pale Fire (1962). Mer lettilgjengelig er Kurt Vonnegut, som med sitt forfatterskap også har vært med på å bygge bro mellom science fiction og den etablerte romanen. John Gardner beveger seg mellom det realistiske og det fantastiske i sine romaner. Blant de mange betydelige romanforfatterne som stod frem i 1970-årene, kan nevnes E. L. Doctorow, Toni Morrison, Alice Walker, Cormac McCarthy, William Kennedy og Don DeLillo.

Den lyrikeren som rager høyest i etterkrigsgenerasjonen, er Robert Lowell, som mot slutten av 1950-årene utviklet en svært personlig, såkalt «konfesjonell» skrivemåte og dannet skole: W. D. Snodgrass, Anne Sexton, Adrienne Rich, Sylvia Plath og andre. Akademiske i stil og i sin tilknytning er Richard Eberhart, Theodore Roethke, Richard Wilbur, James Merrill og James Wright. Charles Olson, som var særlig påvirket av William C. Williams, stod sentralt i den såkalte Black Mountain-gruppen, med blant andre Robert Creeley og Edward Dorn. En annen gruppe lyrikere var den såkalte New York-skolen med Frank O'Hara og John Ashbery. Andre betydelige lyrikere er Elizabeth Bishop, Randall Jarrell, John Berryman, den britisk-fødte Denise Levertov, A. R. Ammons og Imamu Amiri Baraka.

Tre dramatikere dominerte ved midten av det 20. århundre: Tennessee Williams og Arthur Miller, som debuterte i 1940-årene, og Edward Albee, som fulgte omtrent ti år senere. Deres beste stykker er gått inn i det internasjonale teaterrepertoaret. Blant de mange som har fulgt etter disse tre, har ingen oppnådd en like fremtredende stilling. Nevnes kan Jack Richardson, Arthur Kopit, Sam Shepard, August Wilson og den populære komedieforfatteren Neil Simon.

Romanen er den sjangeren som står sterkest, og det er særlig her det etniske og kulturelle mangfoldet er kommet til uttrykk i sin fulle bredde. En fellesnevner for mange av romanforfatterne er en dyrking av det fantasifulle og magiske i en realistisk kontekst. Igjen er det naturlig å nevne Toni Morrison, som har utviklet seg til å bli en av sin tids betydeligste forfattere. Andre det er verdt å merke seg er Louise Erdrich, Leslie Marmon Silko og Susan Power, som alle skriver ut fra sin urfolksbakgrunn; afroamerikanske Gloria Naylor, som knytter sine romaner sammen til et stadig mer fantasifullt hele; Maxine Hong Kingston og Amy Tan, som har gitt den kinesisk-amerikanske folkegruppen en fremtredende plass i litteraturen; Richard Rodriguez, Helena Viramontes, Denise Chavez, Sandra Cisneros og en rekke andre meksikansk-amerikanske forfattere som siden 1960-årene har satt denne hurtig økende gruppen på det litterære og kulturelle kartet; Paul Auster, som gir sine lesere overraskende intellektuelle utfordringer; Thomas Pynchon, Michael Cunningham, Jonathan Franzen og Donald Barthelme, som på ulike vis gjenspeiler samtidens Amerika, og Ann Beattie, Alice Hoffman, Jane Smiley, Sue Miller, Ethan Canin og Gail Godwin, som alle har gjort familien til sitt spesielle domene. Mens mannsnavn dominerer forfatterlister fra tidligere tiår, er det også verdt å merke seg at kvinnelige forfattere dominerer blant de mest interessante romanforfatterne ved århundrets slutt.

• litteratur
• USA
• science fiction