Karoliner er en betegnelse på soldatene som tjenestegjorde i den svenske hæren i stormaktstiden under kongene Karl 11. og Karl 12. Karolinerne var lett gjenkjennelige med sine blågule enhetsuniform.
karoliner
Etter den svenske hæren viste seg å være lite effektiv under den skånske krig innførte kong Karl 11. en rekke militære reformer på 1680-tallet. Nye og strengere rekrutteringslover gjorde at Sverige fikk en av de største stående hærene i Europa i forhold til folketallet.
Karl 11. etablerte rekrutteringsordningen som er blitt kalt «det yngre indelningsverket» eller «det ständiga knektehållet». Det innebar at den svenske landsbygda ble delt opp i roder, bestående av to til fem gårder. Bøndene på disse gårdene fikk ansvaret for å skaffe en soldat, eller båtsmann for flåten i kyststrøkene. De skulle også avgi land til et småbruk (torp), hvor soldaten kunne bo med sin familie og livnære seg i fredstid. Offiserer fikk lignende ordninger.
Hvert svenske landskap (län) satte på denne måten opp et infanteriregiment på 1200 mann i åtte kompanier. Soldatene møtte til generalmønstring hvert tredje år. Staten inspiserte dessuten rodene jevnlig, for å sikre at rodebøndene opprettholdt sine forpliktelser.
Kavaleriregimenetene var organisert i såkalte «rusthåll». Det var gårder hvor eierne, rusthållare, i stedet for å betale de ordinære pålagte skattene skulle stille en ryttersoldat med hest. Våpen ble skaffet av kongemakten.
Det nye systemet var en mellomting mellom et system med utskrevne, deltids bondesoldater, som man blant annet fant i Norge på samme tid, og et system med vervede, profesjonelle heltidssoldater. De svenske knektene var heltids yrkessoldater. De var rekruttert av og fra bondebefolkningen og levde blant dem i fredstid.
Indelningsverket var ferdig utbygd på slutten av 1690-tallet. Det bestod da av 25 000 infanterister, 11 000 ryttere og 6000 båtsmenn. I tillegg kom flere vervede regimenter, som tjenestegjorde som gardetropper eller festningsgarnisoner rundt om i den svenske staten.
Ordningen med «det ständiga knektehållet» og roder ble erstattet med verneplikt av den svenske riksdagen i 1873. Avviklingen foregikk gradvis og var ferdig først i 1901.
Karolinerhæren skilte seg fra andre europeiske hærer på samme tid ved at de lenge la stor vekt på bruk av pikenerer og kavaleri. Det første var infanterister bevæpnet med lange spyd kalt piker. Dette var våpen som hadde blitt noe faset ut i resten av Europa til fordel for musketter med bajonetter. Kavaleriet i seg selv var også unikt for svenskene da de samlet rytterne i en tett kileformasjon med flere rekker bak hverandre. Det ble brukt til å bryte opp forsvarslinjer med overveldende makt og hurtighet.
Disiplinen var streng blant de karolinske rekkene og ble utnyttet for å sette fienden ut av spill. Gå-på-taktikken gikk ut på at soldatene marsjerte raskt og taktfast mot fienden med klargjorte våpen. Taktikken skulle spre frykt blant motstanderens linjer. I det den første fikk panikk og flyktet, fulgte de andre etter. På den måten kunne svenskene slå hærer som var langt større enn seg selv.
I det såkalte «1687 års reglementet» ble det bestemt at alle infanterister skulle ha en blå enhetsuniform med gule oppslag og fôr. På hodet skulle de ha en blå lue, en såkalt karpus. Denne ble etter hvert erstattet med en trekanthatt i samme farge. Soldatene skulle også ha halstørkle, linskjorte, vest, bukser av skinn eller tøy og strømper. I tillegg kom en ransel og sko med messingspenner.
Enhetlige uniformer for en hel hær eller våpenslag var relativt ukjent i europeiske hærer på den tiden. Hvert regiment hadde ofte lik uniform, med samme farger på tøy og oppslag, men ikke hele hæren.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.