luciadagen

Ifølge legenden var Lucia av en god romersk familie fra byen Siracusa på Sicilia. Hun ble drept i år 303, under kristendomsforfølgelsene da Diokletian var keiser. Lucia hadde ifølge legenden bestemt seg for å leve et gudfryktig liv i jomfrudom, men ble lovet bort i ekteskap til en ikke-kristen mann av sin mor. Lucia nektet å gifte seg med denne mannen, og overtalte sin mor til å gi bort hele medgiften til de fattige. Mannen anga henne til myndighetene. Hun ble anklaget for å være kristen og dermed bryte rikets lover.

Etter at hun hadde blitt pågrepet av myndighetene, grep ifølge legenden himmelske krefter inn. Hun ble dømt til å sendes til et bordell, men ingen klarte å flytte på henne. Deretter forsøkte myndighetene å henrette henne på bålet, men heller ikke dette lyktes. Til slutt ble hun henrettet med et sverd.

Allerede på 500-tallet hadde hun blitt en populær helgen, og i England var to kirker innviet til henne innen år 800. Mot slutten av middelalderen ble det vanlig å feire minnefest for henne i flere områder. Hun har også vært en viktig helgen i Norden. Det finnes spor etter dyrkning av henne i årene før reformasjonen i 1536.

Navnet Lucia stammer fra det latinske navnet lucius, som betyr lysende. I kunst og folketradisjon fremstilles hun med en krone av levende lys. Lys ble derfor også en viktig del av minnefesten for henne.

I Norge har lussinatt eller lucienatt, natten til 13. desember, tradisjonelt vært forbundet med onde makter. Denne natten ble også kalt Lussi langnatt, fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente at det var årets lengste og mørkeste natt, altså vintersolverv.

Over hele Norden begynte juleperioden med lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med lussinatten åpnet man døren for årets skumleste tid.

Ifølge folketroen var onde krefter løs denne natten, blant annet gjenferd og hekser, men også vetten Lussi. Hun passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen, og straffet de som ikke oppførte seg. Oppdaget hun at noe var feil, kunne hun bli så sint at hun trengte seg inn gjennom skorsteinen for å kjefte, eller ødela deler av huset. Fortellingen om Lussi ble derfor gjerne brukt av foreldre for å skremme barna til å oppføre seg. For å beskytte seg selv under lussinatten, laget man gjerne kors av tjære eller skar inn kors over alle dører og vinduer. Gjenstander av stål og levende lys kunne også gi beskyttelse.

Navnet Lussi er en fornorskning av Lucia. Hun har av noen blitt definert som en slags heks, men også som en vette og en representant for underjordsfolket. Noen mener at Lussi er en blanding av navnene Lucia og Lucifer, som er et annet navn på Djevelen, og at dette er årsaken til hun har blitt koblet til mørke og demoniske krefter. Slike kvinnelige skremselsfigurer er også kjent i Europa, men står i kontrast til den kristne Lucia-skikkelsen.

Luciafeiringen kan også være inspirert av figuren Christkind fra Tyskland. Christkind er gjerne en ung, hvitkledd jente med krone og lys på hodet, som tradisjonelt skal symbolisere Jesusbarnet. Ifølge tradisjoner fra noen områder, deler Christkind ut julegaver til barna, enten alene eller i følge med Nikolaus den hellige.

Luciafeiringen kan også ha røtter i stjernespill, som har sin opprinnelse i middelalderen. Stjernespill er et skuespill med sang, fremført av unge gutter kalt stjernegutter. De symboliserer de hellige tre konger og er ikledd hvite skjorter og høye, kjegleformede hatter. Mellom seg bærer de en stjerne som skal symbolisere Betlehemsstjernen.

Det eldste sporet som finnes av en Lucia med hvite klær, lysestaker i hendene og som serverer en form for lussekatter, er fra 1764 i den sørlige delen av Sverige. Mot 1800-tallet ble det en vanlig tradisjon i noen velstående familier at en kvinne, utkledd som en Lucia, serverte lussefrokost på luciadagen. Utover 1800-tallet utviklet luciafeiringen seg til en folkelig festdag. Feiringen besto da av et karnevallignende opptog den 13. desember. Folk kledde seg ut som både «lussekärringar» og «lussegubbar», som skulle forestille humoristiske versjoner av Lucia.

I 1928 ble luciaopptog arrangert i Stockholms gater. Disse opptogene var en blanding av karnevalsopptog og kåring av årets Lucia-jente. Dette kåringskonseptet ble etter hvert populært i resten av Sverige også, og ble en sentral del av den svenske luciafeiringen.

I løpet av 1900-tallet spredte den svenske luciatradisjonen seg til flere andre land. Den kom til Norge på 1950-tallet. Også i Norge bestod denne tradisjonen av at unge kvinner konkurrerte om å bli kåret til årets Lucia. Publikum stemte på sin favoritt, og vinneren ble kåret i høytidelige seremonier.

På 2000-tallet begynte slike kåringer å bli kritisert, fordi flere mente at det lignet på skjønnhetskåringer og at dette var gammeldags. I dag består både den svenske og den norske luciafeiringen hovedsakelig av barn som går i luciatog, og arrangementer som kor- og kirkekonserter.

Den viktigste tradisjonen i moderne luciafeiring er luciatoget. Luciatoget består av barn ikledd hvite skjorter og hodekrans, og med lys i hendene. Fremst i toget går et barn med lyskrans på hodet som representerer Lucia.

Noen arbeidsplasser, studiesteder og offentlige institusjoner arrangerer luciatog med voksne.

Lucia-sangen Sankta Lucia synges i luciatogene. Tekst og melodi ble originalt skrevet av den napolitanske komponisten Teodoro Cottrau (1827–1879) i 1850. Den norske varianten er basert på en svensk versjon, Natten går tunga fjät skrevet av Arvid Rosén og publisert i 1928.

Under luciafeiriningen serveres det gjerne lussekatter. Lussekatter er det tradisjonelle bakverket som hører til luciafeiringen.

Dette bakverket stammer sannsynligvis fra det søte julebrødet duivekaten, som opprinnelig var fra Nederland og Tyskland. Dette bakverket ble trolig eksportert til Sverige på 1600-tallet. Den svenske versjonen av dette bakverket ble kalt dyvelskatter eller djävulskatter, men endret etter hvert navn til lussekatter når de ble knyttet til luciafeiringen 13. desember. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på velstående gårder i Vest-Sverige at en kvinne, utkledd som engel med en krans av lys i håret, serverte lussefrokost på luciadagen. Noen mener at dette er opphavet til skikken med servering av lussekatter.

Tradisjonen med lussekatter har blitt tatt opp og gjort til en fast matskikk i førjulstiden i Norge også.

Siden slutten av 1800-tallet har bollene blitt bakt med safran, som symboliserer sola og lyset. De formes i spiraler, som er et gammelt symbol på sol og liv.