Røy (hunn av arten storfugl). Foto fra: Sodankylä, Finland
Storfugl er en fugleart i fasanfamilien. Navnene tiur (hann) og røy (hunn) brukes ofte i stedet for det felles artsnavnet storfugl.
Hannen, som i tillegg til tiur lokalt også kalles tere, tør, toddor og fjørhana, er mørkegrå til brun og svart med grønnsvart metallglans i brystet. Ungtiurer veier omtrent tre kilo, eldre cirka 4–5 kilogram. Hunnen, røya, er rustrød i brystet, ellers mørkebrunt spraglet med en vekt på 1,7–2,5 kilogram. Stjerten hos begge kjønn er avrundet vifteformet, motsatt lyreformet hos orrfugl. Et dialektnavn i nordlige deler av Trøndelag er gråfugl.
Storfugl kan hybridisere med orrfugl, se rakkelfugl. Som regel er det ei røy som blir paret av en orrhane. Hvis resultatet blir en hann, kalles den for en rakkelhane. Den ser ut som en liten tiur, men med orrfugltrekk. Lyden ligner verken orrfugl eller storfugl.
Rakkelhanen kan opptre svært aggressivt på leiken, og det er tilfeller hvor en rakkelhane faktisk har drept en orrhane. Oftest er ikke hybrider fruktbare, men en rakkelhane kan faktisk pare seg og få avkom.
Vinterstid spiser storfuglen hele 80 prosent furubar. Den har gjerne en forkjærlighet for spesielle furutrær, såkalte beitefuruer, som etter hvert blir helt reinspist for barnåler i toppen. Under slike beitetrær danner det seg etter hvert store dunger med møkk. Disse trærne har høyt innhold av nitrogen i nålene, som er blitt litt gulgrønne etter rustsoppangrep. Furunåler er tungt fordøyelig, og det er grunnen til at det er relativt vanlig å se både tiur og røy spise småstein i veikanten. Steinene fungerer som «møllesteiner» og maler opp føden i kråsen.
Kyllingene lever av insekter, mens de voksne lever av blader, bær og frø om sommeren.
Reir med egg fra storfugl, Tetrao urogallus. Bildet er tatt i Kittilä i Finland.
Storfuglen er én av fire såkalte leikarter i Norge. De tre andre er orrfugl, brushane og dobbeltbekkasin. Typisk for leikarter er at hannene har territorier hvor de lokker til seg hunner, og at hunnene velger å pare seg med bare én eller noen få av hannene på leiken. Hannens bidrag til neste generasjon er kun spermier, mens hunnen tar seg av alt av ruging og ungestell. Typisk for leikarter er stor forskjell på kjønnene, både i størrelse og utseende, såkalt kjønnsdimorfisme. Hos storfuglen er denne kjønnsforskjellen ekstra stor.
Tiurleiken er sentrum for storfuglenes tilholdssted. Den er gjerne i gammel barskog, ofte på en nordvendt kolle eller åsrygg. Hvis man ser på leikområdet som ei bløtkake med radius på én kilometer og leiksentrum i midten, har hver tiur et areal formet som et kakestykke til sin egen disposisjon. Et bra leikområde deles gjerne av 6–12 tiurer, mens røyene har sine egne områder i nærheten. Tiurene og røyene lever hver for seg gjennom det meste av året og møtes bare ei uke til heftig «dans og leik» i månedsskiftet april–mai.
Tiuren kommer til leiken om kvelden og slår seg til på nattekvist sentralt i området. Når røyene har ankommet, slipper den seg gjerne ned på bakken og har kveldsspill. Hovedspillet foregår imidlertid tidlig om morgenen, en god stund før soloppgang, og fortsetter utover morgenen. Noen ganger kan den slutte tidlig, andre ganger kan den holde på hele formiddagen, til klokka 12 og til og med helt til klokka 14. Det kan skje hvis det er mye røyer på besøk, og det er en gråværsdag. På solrike morgener er som regel spillet slutt ved 10-tiden.
Tiurspillet består av tre faser; først kneppingen, som begynner forsiktig og etter hvert tiltar i frekvens, deretter klunken, hvor det høres som om korken trekkes ut av en flaske, og til slutt den hvesende filingen eller slipingen. Når «høneuka» nærmer seg, i siste halvdel av april, foretar tiuren gjerne høye flaksehopp for å tiltrekke seg røyer. Karakteristisk er også en rapende lyd som den gjerne gir fra seg når den slår seg inn på nattekvist – eller i konfrontasjon med andre tiurer. Ofte brukes uttrykket «å skjære nebb» om denne atferden.
Høneuka eller røyuka varer i underkant av ei uke. Røyene oppsøker sjefstiuren og lar seg pare, én etter én. Det hender sjefen blir utfordret av de andre tiurene og må kjempe om retten til hønene i form av voldsomme slåsskamper. Hvis sjefen har sittet på makta i noen sesonger, kan det hende han står for fall. I slike år kan tiurleiken virke kaotisk, for røyene synes ikke å vite hvilken tiur de skal oppsøke. Året etter stabiliserer dette seg gjerne igjen, og én tiur får igjen etter hvert ubestridt makt.
Høneuka har kommet stadig tidligere de siste tiårene som et resultat av klimaendring og tidligere vår. Høneuka foregår nå rundt ti dager tidligere enn for 50 år siden.
Røyas hekkeområde ligger mellom én og tre kilometer fra leiken. Eggene legges gjerne i mai, inntil en stubbe – og røya tar godt hånd om kyllingene alene. Hvis eggene blir tatt eller ødelagt under legging eller ruging, har hun mulighet til å oppsøke leiken for å pare seg på nytt. Tiurene holder på med leiken til slutten av mai, sånn for sikkerhets skyld. Det holder som regel med én paring for å befrukte alle eggene, og røya kan lagre spermiene i opptil to uker før eggene legges.
Reiret, som består av en grunn fordypning fôret med enkelte fjær og plantedeler, plasseres på bakken. De 6–8 blekgule eggene med enkelte mørkere flekker ruges av røya i 24–26 døgn. Kyllingene kan fly korte strekninger etter 2–3 uker. Kyllingene lever av insekter den første tiden.
Storfugl er utbredt fra Europa til Sentral-Asia, hos oss i alle landets barskoger, men sparsomt på Vestlandet. Ifølge Artsdatabanken teller den norske hekkebestanden mellom 80 000 og 100 000 individer.
De urørte barskogene og myrområdene på den sibirske taigaen var storfuglens opprinnelige biotop. Der har storfuglen tilpasset seg vegetasjonen, insektlivet og predatorene. Siden har storfuglen spredd seg vestover helt til Nordsjøen på kysten av Vestlandet. Storfuglen er gammelskogens fugl i genene, hvor furua er selve livsnerven gjennom en kald og lang vinter. Den er avhengig av gammel skog ikke bare på leikplassen, men også i dagområdene rundt leiken.
En mengde spillplasser er ødelagt på grunn av snauhogst, skogsbilveier og økt ferdsel. Spesielt siden 1950-årene har det opptrådt flere og flere «spillgale» og iblant aggressive tiurer som spiller til dels utenfor vanlig leiktid og kan komme inn i tett befolkede områder i spilltiden. «Tamme» røyer forekommer også hver vår mange steder i Norge. Man mener at årsaken til slik oppførsel ofte kan skyldes hormonforstyrrelse.
Jakt på storfugl er tillatt i hele landet fra 10. september til 23. desember. Årlig felles 5 000–13 000 individer. Spilljakt har vært forbudt siden 1951.
«Tiurklokka» på leiken var de gamle spilljegernes navn på rødstrupe. Når de hørte at rødstrupen begynte å «synge» tidlig på morgenkvisten var det på tide å gjøre seg klar, for man mente at det var rødstrupen som vekket tiurene til dyst. Dette er dog mer et hyggelig sagn enn en sannhet, for som regel starter tiuren å spille før rødstrupen har startet.
Den mest legendariske tiurjakten kan man lese om i Peter Christen Asbjørnsens beretning «En tiurleik i Holleia», publisert i 1841. I denne beretningen er Asbjørnsen selv med til skogs for å oppleve tiurleik, eller rettere sagt spilljakt. Han forteller om en helt spesiell tiur som var vanskelig å få has på, «Brekaren». Det var Per Sandaker som til slutt fyrte av det drepende skuddet. Hans beskrivelse av Brekaren var slik: Je kjente'n igjen på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta'n. Og så tung og svær han er. Je trur inte je ljuger når je sier han veger sine tredve merker!
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Animalia | dyreriket |
| Rekke | Chordata | ryggstrengdyr |
| Underrekke | Vertebrata | ryggradsdyr, virveldyr |
| Klasse | Aves | fuglar, fugler |
| Orden | Galliformes | hønsefuglar, hønsefugler |
| Familie | Phasianidae | fasanfamilien |
| Slekt | Tetrao | |
| Art | Tetrao urogallus | storfugl |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Storfugl. Tiur som parer røy. Paringen skjer i «høneuka», når røyene innfinner seg på spillplassen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Ranua Zoo, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Kurikka, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Syöte, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Kuusamo, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Kittilä, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Kuusamo, Finland
Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Kuusamo, Finland
Kommentarer (4)
skrev Trond Svandal
Hvor sikkert er det at tiuren spiller mest i en nordvendt kolle eller åsrygg? Jeg personlig har opplevd det motsatte.
svarte Jørgen Skavdal Søraker
Flere studier fra rundt om i Europa, som ofte besøker et stort antall leiker, finner at nordvendte leiker er de mest hyppige. Den spiller ikke nødvendigvis mest i nordvendte områder, men nordvendte leiker er ofte mer vanlig enn sørvendte, østvendte og vestvendte hver for seg. Likevel bestemmes leikplassen av flere faktorer som eksempelvis vegetasjon.
skrev Tarjei Jensen
Det mangler informasjon om sommermaten og stell av området storfuglen lever i. Dette vil være kritisk informasjon. Ikke minst når folk i sosiale media er totalt opphengt i spillplassene, men ikke levner sommermaten noen tanker i det hele tatt. Jeg vil gjette på at røyene har problemer med å få i seg nok mat til å produsere egg.
Jeg har sett at først forsvinner storfuglene, så forsvinner orrfuglene etter en markant nedgang i antall. Artsobservasjoner sladrer på dette og annet.
Nå kan vi se at gamle spillplasser går ut av bruk til tross for at det er nok av relativt gamle trær. Når jeg sjekker vegetasjonen i skogbunnen så er det klart at denne er full av anti-beitestoffer. MAO røsslyngen er rødbrun. Der hvor jeg antar at blåbær skal være sommerkost, der er plantene veldig puslete og små.
Jeg antar at både lyng og blåbær lider av mangel på næring. Jeg har sett at i Melshei ved Sandnes, så har lyng og blåbær livnet til ganske kraftig etter at bøndene begynte å brenne vegetasjonen i området. I hvertfall i sør-rogland har det vært en positiv effekt av lyngbrenning. Både for vilt og husdyr.
Haugaland brennegruppe synes jeg å huske har sagt at et brent beite er 5 ganger bedre enn ubrent. Så det er en potensiell økonomisk gevinst på å brenne.
Jeg har en brukbar teori om hvorfor bøndene sluttet å brenne utmarka.
Det er tydelig at næringen er både i asken og røyk.
En jeg snakket med i Lund kommune påpekte at når han vokste opp var det lite gammel skog, men store mengder storfugl. Det er mulig at behovet for gammelskog er overdrevet.
Jeg har sett at statsforvalteren i Rogaland har fredet gammel furuskog, men driter en lang marsj i evt storfugl. Altså intet vedlikehold av det som skal være sommermaten.
svarte Anja Edwards
Takk for innspill til artikkelen. Vi har videresendt dette til en fagperson som vil se på artikkelen og vurdere dette. Vennlig hilsen Anja i redaksjonen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.