vedtak

Vedtak i besluttende organer, for eksempel aksjeselskaper, kalles gjerne beslutninger, bestemmelser, statutter eller lover, avhengig av formål og rettslig grunnlag.

Vedtak i private organisasjoner gjøres på styremøter, årsmøter eller generalforsamlinger. I mange tilfeller har den ansatte ledelsen vide fullmakter sammen med styret, men det er alltid generalforsamlingen som har øverste vedtaksmyndighet.

For å formalisere dette og samtidig markere generalforsamlingens overordnede ansvar og myndighet, er ofte ett av de første punktene på generalforsamlingens dagsorden å «innvilge styret ansvarsfrihet». Det betyr at forsamlingen vedtar å godkjenne det som styret og ledelsen allerede har besluttet og utført i løpet av foregående år. Men slike vedtak av andre organer er normalt gyldig fra de ble truffet, hvis dette organet bygger sin vedtaksmyndighet på en fullmakt eller et delegeringsvedtak der det er tildelt slik myndighet, i forskrift eller statutter, eller i lov, slik det er gjort i aksjeloven paragraf 6-12 og 6-14.

Vedtaksmyndighet for offentlige organer må som alminnelig utgangspunkt være forankret i Grunnloven eller lov.

For statlige organer er vedtaksmyndighet i utgangspunktet forankret i Grunnlovens paragraf 3 og 75. I tillegg er det i paragraf 113 et krav om at «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov», det vil si vedtak truffet etter de særlige reglene om lovvedtak i Grunnlovens paragraf 76-9.

Den utøvende makt etter Grunnloven § 3 omfatter den øverste vedtaksmyndighet og et øverste ledelsesansvar overfor alle organer innenfor statsforvaltningen. Men denne vedtaksmyndigheten må utøves innenfor de rammer som er satt i Stortingets budsjettvedtak, og ved bestemmelser i lov om borgernes rettskrav på bestemte tjenester eller pengemessige ytelser, om organiseringen av forvaltningen, og krav til grunnlag for vedtak om borgernes rettigheter og plikter og til saksbehandling ved og kontroll med slike vedtak. Se her forvaltningsloven og ny slik lov (LOV-2025-06-20-119, ikke satt ikraft).

Dette er grunnlaget for et omfattende nettverk av delegering av av myndighet i en lang rekke spørsmål, til administrasjon og underordnede folkevalgte organer, av betydning for borgerne. I tillegg er slik offentlig vedtaksmyndighet ved lov tildelt kommuner, fylkeskommuner og mer eller mindre frittstående offentlige – og unntaksvis private – organer. Slike forvaltningsvedtak kan for eksempel dreie seg om tildeling av byggetillatelse eller andre nødvendige tillatelser, eller avgjørelse av hvem som har krav på økonomisk eller praktisk bistand fra det offentlige (blant annet trygd). Hvilket organ som har det øverste ansvaret for vedtak på ulike saksområder, vil som regel være detaljert beskrevet i loven, og dersom vedtaket er fattet av en som ikke har myndighet, vil det som regel være ugyldig.

Når et et offentlig vedtak er gjort, plikter alle, både berørte parter og forvaltningen, å følge det. Er noen av den oppfatning at vedtaket er lovstridig elle ugyldig, for eksempel på grunn av måten det har kommet i stand på, vil de normalt kunne få det prøvet ved søksmål til domstolene eller ved klage til Sivilombudet.

• enkeltvedtak
• plenarvedtak
• forskrift
• forvaltningsrett
• forvaltningsloven

• Graver/Tøssebro, "Alminnelig forvaltningsrett", 4. utg. 2024 – ISBN 978-82-15-06397-3
• Eckhoff/Smith, "Forvaltningsrett". 12. utg. 2022 – ISBN 978-82-15-05690-6
• Bernt/Rasmussen, «Frihagens forvaltningsrett», 2. utgave 2010 – ISBN 9788245005653