Ivo Caprino

I 1948 debuterte Caprino som animasjonskunstner med dukkefilmen Tim og Tøffe, etter at Caprinos mor, dukkemakeren Ingeborg "Ingse" Gude (1890 – 1964), hadde laget utkast til noen marionetter som likevel ikke ble brukt i en påtenkt dukketeaterforestilling. I mange år fremover modellerte den treffsikre karikaturtegneren Ingse Gude disse frodige figurene, med kondomer som ansiktshud. Rollen som modellør ble etter hvert overtatt av Ivo Caprinos datter, Ivonne Caprino.

Caprino utviklet tidlig sin unike «hemmelighet», et patentert system som gjorde det mulig å bevege figurene kontinuerlig foran kameraet. Til tross for at den var patentert, kom ingen på sporet av hemmeligheten før den ble avslørt for publikum i 1993 i forbindelse med lanseringen av Per Haddals bok Ivo Caprino: et portrett av askeladden i norsk film. Sammen med den dansk-norske tusenkunstneren Bjarne Sandemose (1924–2013), sønn av forfatteren Aksel Sandemose, hadde Caprino utviklet klaviatur-metoden, som muliggjorde å bevege dukker foran kamera i realtid.

Klaviatur-metoden bestod av et «klaviatur», hvor tangentene var forbundet med tolv ulike strenger. Disse ble ført sammen i et rør. Ved rørets andre ende var figuren montert, med strengene spredt til de ulike kroppsdelene. Dukkeføreren spilte på klaviaturet omtrent som på et trekkspill, og bevegelsen spredte seg via strengene. Dukkene kunne filmes fra forsiden uten at røret på baksiden var synlig, fordi dukkekroppen skjulte røret for kameraet. Dukken kunne derfor bevege seg ved hjelp av en dukkefører som trakk i tråder, og slik så det ut som om dukken beveget seg helt på egenhånd.

Først med fjernsynsfiguren Televimsen fra 1960-årene brukte Caprino for alvor den mer konvensjonelle animasjonsteknikken stop motion, der det møysommelig gjøres enkeltbildeopptak av ørsmå forflytninger av figurenes legemsdeler. Televimsen-dukken var modellert av Ingse Gude, og startet som fotoinnslag på NRK i 1959, til bruk i forbindelse med pauser, tekniske feil og lignende, da NRK var plaget med tekniske utfordringer under prøvesendingene. Deretter ble rollefiguren tatt videre i produksjon av animerte TV-innslag og episoder på 1960-tallet. Ettersom fjernsynet var helt nytt i Norge på denne tiden, og NRK var den eneste TV-kanalen, satt folk klistret til TV-skjermen. Derfor var det Televimsen som virkelig gjorde Caprinos dukkeanimasjon kjent for folk flest.

Etter Musikk på loftet og En dukkedrøm fra 1951, kom gjennombruddet med Veslefrikk med fela fra 1952. Den vant førstepris som beste barnefilm ved festivalen i Venezia i 1952, og bød på en rekke nyskapende tekniske løsninger. Til H. C. Andersen-jubileet i 1954 laget Caprino oppdragsfilmen Den standhaftige tinnsoldat for Dansk kulturfilm, og filmen vant en rekke internasjonale priser.

Caprino arbeidet videre med planer om en helaftens animasjonsfilm basert på enkelte av Asbjørnsen og Moes eventyr, sterkt inspirert av Theodor Kittelsens trolske tegninger. Eventyrene skulle knyttes sammen med realfilm, hvor den eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen skulle følges mens han samler eventyrene inn.

Planene lot seg bare stykkevis realisere. De fire kortfilmene Askeladden og de gode hjelperne (1961), Reveenka (1962), Sjuende far i huset (1965) og Gutten som kappåt med trollet (1966) beholdt rammefortellingen og var svært livlige og teknisk vel avbalanserte gjendiktninger. Filmene ble imidlertid aldri satt sammen til den opprinnelige påtenkte helhet.

En annen av spesialeffektene som ble holdt hemmelig, var metoden som ble brukt i scener hvor figurer skulle sveve i luften. Eksempler her er scenen fra Reveenka hvor haren gjør et rundkast, eller scenen fra Askeladden og de gode hjelperne hvor en av hjelperne flyr gjennom luften og forsvinner. Dette ble gjort ved hjelp av hadde en stor glassplate med omtrent fem meters bredde og tre meters høyde. Platen hadde et hull på midten, hvor en dukke kunne festes, og platen satt i en ramme som kunne kjøres fram og tilbake og heves og senkes. Alt kunne justeres nøyaktig med sveiver, skalaer og tannhjul. For at ikke skulle bli refleksjoner i glasset, måtte scenen lyssettes forsiktig.

Scenen i Askeladden og de gode hjelperne var ekstra avansert. Derfor ble det i tillegg til bevegelsen i glassplaten, brukt såkalte replacements, altså at man laget en rekke utgaver i ulike størrelser av dukken som skulle fly. Når dukken fløy, byttet man mellom dukkene av ulik størrelse slik at figuren først ble mindre og mindre, og så større og større i en senere scene da den kom flygende mot kameraet. Slik skapte man en illusjon om at figuren fløy dypt innover i bildet.

Caprinos filmatiseringer av Thorbjørn Egners Karius og Baktus og Klatremus i knipe (etter Dyrene i Hakkebakkeskogen) har også vært populære blant barn. Hørespillene var på vanlig animasjonsmanér det første som ble spilt inn, deretter ble figurene beveget etter lyden.

Caprino debuterte som langfilmregissør i 1959 med familieverket Ugler i mosen. Animasjonsfigurer spiller en hovedrolle i denne realfilmen, som ble godt mottatt. Det samme kunne de gjøre i de mange og nyskapende reklamefilmene som, sammen med dokumentar- og informasjonsfilmer, finansierte utviklingen av et levende animasjonsmiljø på Snarøya.

Miljøet var utenkelig uten Bjarne Sandemose. Animasjonsfilm er en legering av nøye ingeniørkunst, presist kunsthåndverk og fantasifull artistisk kreativitet, og på Snarøya spilte Bjarne Sandemose en sentral rolle som Caprinos fremste tekniske støttespiller. Han var aldri fast ansatt hos Caprino, men arbeidet på timebasis på filmprosjekter, og ble omtalt av Caprino som "filmatelierets tekniske trollmann", som fant løsninger på kompliserte tekniske oppgaver. For eksempel var den første dukkemekanismen til Caprino laget av treverk, og det var først da Sandemose overtok ansvaret for dukkemekanismene at metall ble tatt i bruk.

Et forsøk på å filme Egners Folk og røvere i Kardemomme by måtte skrinlegges, og det samme var tidligere skjedd med Kumbels gruk. Caprino hadde stor suksess med samtidskommentatoren Televimsen (etter manus av Arild Feldborg) i NRK Fjernsynet i årene 1962–1966, og han bidro med manus til serien Jeg får ikke sove (1979), hvor barnedukken Josefine undret seg skarpsindig over fenomener i hverdagen.

Caprino laget dessuten dokumentarfilm, reklamefilm og informasjonsfilm som for eksempel Oslo, the Viking Capital (1963). For UNESCO laget han dukkefilmen Papirdragen (1964).

Caprinos hovedverk er uten tvil Flåklypa Grand Prix fra 1975, en helaftens spillefilm hvor figurene ble hentet fra Kjell Aukrusts livlige Flåklypa-univers. Med oppfinneren Reodor Felgen, den frekke skjæra Solan Gundersen og det saktmodige pinnsvinet Ludvig i hovedrollene. De ble øyeblikkelig elskede figurer i norsk folkefantasi. Sammen med Kjell Aukrust, Kjell Syversen og sønnen Remo Caprino skrev Caprino et manus som skapte en sammenhengende handling, og kombinerte den lekende eventyrstemning fra tidligere verker med en barokk bygdehumor og modernitetsfenomener som svimlende kappkjøring med racerbiler.

Humoristen Caprino ble mer løssluppen enn noen gang, også i det livlige hørespill som bestemte bevegelsen av figurene. Animasjonen er særdeles komplisert, utført med usvikelig sikker presisjon og velutviklet musikalitet. Blant de animasjonstekniske høydepunktene i filmen er jazzkonserten og bilracet.

Dukkemaker Ingeborg Isdahl Riser laget dukkene til Flåklypa Grand Prix, mens Ivo Caprino utførte selv mesteparten av all karakteranimasjonen i spillefilmen; altså alle de avanserte bevegelsene, og da særlig bevegelser som skulle uttrykke følelser og gi figurene personlighet. Per Hauger, Charley Patey og andre i studioet animerte mye av de enklere og mer mekaniske bevegelsene.

Flåklypa Grand Prix satte publikumsrekorder som ingen andre norske filmer har vært i nærheten av, og har blitt eksportert i 14 ulike språkversjoner. Etter mange og lange lanseringsturneer besluttet Caprino og Sandemose å bygge racerbilen Il Tempo Gigante i full skala, noe som har økt eventyrglansen rundt filmen. Da kjøpevideo ble lansert på det norske markedet i 1991, toppet den igjen salgslistene.

Ivo Caprino og Bjarne Sandemose utviklet senere Supervideografen, et system som gjør det mulig med panoramaopptak via fem synkroniserte videokameraer. Disse vises på et lerret som er buet over 225 grader, delt opp i fem felter. Videografen var inspirert av Epcot-senteret i Walt Disney World i Bay Lake, Florida, hvor ni kameraer skapte et 360 graders bilde.

Teknikken anvendes helst til skildringer av landskap, ofte med spesialkameraet montert på undersiden av et helikopter eller på panseret av en jeep. Slik ble Norge malt med en detaljrikdom og fargeglede som kunne måle seg med oldefar Gudes og en fartsglede som var etterkommerens egen. Disse levende maleriene ble vist i spesialbygde kinoer, supervideografer, i Nordkapphallen på Nordkapp, Norsk Bremuseum i Fjærland og flere andre steder.

I Hunderfossen familiepark nord for Lillehammer fikk Caprino en ny arena for å møte sitt store og entusiastiske publikum. Her skapte han et 14 meter høyt troll som fungerer som inngangsportal til en restaurant, der andre troll er søylene som bærer taket, og han konstruerte et evighetshjul, som kan regnes som symbolsk for hans egen rastløse og ustoppelige kreativitet. Her er Il Tempo Gigante, stilte ut dukker og annet fra filmproduksjoner utstilt, i tillegg til en lang rekke tablåer med motiver fra norske folkeeventyr. I det 30 meter lange og 32 meter høye Eventyrslottet fører datastyrte vogner tilskuerne rundt i tablåene, omtrent som om vognen var et kamera som styrer tilskuerens blikk.

• Tim og Tøffe (1948)
• Musikk på loftet (1951)
• En dukkedrøm (1951)
• Veslefrikk med fela (1952)
• Den standhaftige tinnsoldat (1954)
• Karius og Baktus (1954)
• Klatremus i knipe (1955, oppdragsfilm for Nordiske sparebanker)
• Askeladden og de gode hjelperne (1961)
• Reve-enka (1962)
• Sjuende far i huset (1965)
• Gutten som kappåt med trollet (1966)

• Ugler i mosen (1959)
• Flåklypa radio og TV (1970, feilslått filmprosjekt, filmen er ikke vist offentlig)
• Flåklypa Grand Prix (1975)

• De yndige små musene (1961, innslag i slagerparadene)
• Er de levende, tro? (1961)
• Televimsen (1962 – 1964, diverse programmer)
• Collage (1965, innslag i Månedsrevyen)
• Televimsen (1966, tre episoder)
• Dra meg baklengs inn i fuglekassa (1976, TV-dokumentar, regi: Johnny Bergh)
• Innslag i programmene Månedsrevyen, Gjestespill, Gremlingen og Marco Polo (1978 – 79)
• Jeg fant, jeg fant (1979, innslag i Per Asplin-programmet)
• Jeg får ikke sove (1979, fem programmer med dukken Josefine og kjendiser)
• Ivo Caprino – en filmens trollmann (1990, 60-minutters kavalkade i forbindelse med Caprinos 70-årsdag. Programleder: Erik Bye)