Svalbards historie

Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette året nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til, er identisk med en del av det vi i dag kaller Svalbard er vanskelig å si. Det er i hvert fall ikke noe som tyder på at Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til, for Spitsbergen etter de spisse, forrevne tindene han så.

Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607, ble man oppmerksom på fangstmulighetene i området. I de følgende årene blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede sammenstøt mellom fartøyer fra forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattlandet Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Spørsmålet ble ikke endelig avgjort, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet og Svalbard ble gradvis anerkjent som «terra nullius», ingenmannsland.

Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men fangstvirksomheten deres ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. Den første norske overvintrende fangstekspedisjonen til Svalbard skal ha funnet sted i 1795–1796, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 25 år senere.

Suverenitetsspørsmålet kom igjen på den internasjonale dagsorden fra 1870-tallet, først med et halvhjertet svensk fremstøt. Etter at den regulære kulldriften tok til ved starten av den 20. århundre, ble spørsmålet mer aktuelt. Spitsbergen-konferansene i Kristiania i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men etter første verdenskrig ble saken omsider ordnet. Ved Svalbardtraktaten (egentlig Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen) av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge.

Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde blant annet sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 kvadratkilometer, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Med tiden ble en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender, innløst eller oppkjøpt av Norge og det daværende Sovjetunionen.

Siden 1930-årene er det bare Norge og Sovjetunionen/Russland som har drevet kulldrift på Svalbard. Sovjetunionen var ikke med da traktaten ble forhandlet frem, men anerkjente Norges rett til Svalbard i 1924 og sluttet seg formelt til traktaten i 1935. Siden har et stort antall land sluttet seg til traktaten – 45 frem til nå med Tyrkia som det siste (2025).

Norge har full suverenitet over Svalbard, men må forvalte området i henhold til bestemmelser i Svalbardtraktaten. Således skal borgere fra alle nasjoner som har sluttet seg til Svalbardtraktaten, være garantert lik behandling i forbindelse med økonomisk virksomhet på øygruppen. Det er også restriksjoner på Norges mulighet til å innkreve skatt i traktatområdet. Videre er det lagt begrensninger på den militære bruken av området: Etter traktatens artikkel 9 skal det ikke opprettes noen «flåtebasis» eller «befestninger», og området skal ikke utnyttes i «krigsøiemed».

Andre verdenskrig medførte store forandringer på Svalbard. De norske og sovjetiske gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert – russerne til Arkhangelsk, nordmennene til Skottland. Kort tid senere opprettet tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard, både bemannede og ubemannede (automatiske), og de hadde en mindre styrke i Longyearbyen frem til den ble evakuert i juli 1942. Våren 1942 ble det sendt en norsk militærstyrke fra Storbritannia til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske militære baser der. Styrken etablerte seg først i Barentsburg, deretter også i Longyearbyen etter at den var forlatt av tyskerne.

Frem til krigens slutt opprettholdt tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard. I juni 1943 ble det en trefning ved stasjonen Nussbaum i Signehamna ved Krossfjorden mellom en liten norsk rekognoseringsgruppe og tyske mannskaper. Én tysker og én nordmann omkom. Den eneste tyske værstasjonen som fremdeles står, er Haudegen ved Rijpfjorden på Nordaustlandet. På grunn av den isolerte plasseringen ble stasjonen evakuert først tidlig i september 1945.

I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard med en stor flåtestyrke ledet an av slagskipene Tirpitz og Scharnhorst. Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt Sveagruva.

Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya hadde vært ansett som russisk territorium før Svalbardtraktaten ble inngått, og foreslo at Norge avsto Bjørnøya til Sovjetunionen og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. I en note av 9. april 1945 foreslo Norge at forsvaret av Svalbard skulle være et «fellesanliggende» for Norge og Sovjetunionen. Saken ble ikke tatt videre på dette tidspunktet.

Høsten 1946 brakte Sovjetunionens utenriksminister Vjatsjeslav Molotov igjen spørsmålet på bane. Saken endte i Stortinget, som i februar 1947 vedtok at det ikke var forenlig med Norges utenrikspolitiske linje å føre forhandlinger med en annen stat om militært forsvar av et område under norsk suverenitet.

Forslaget om å revidere Svalbardtraktaten ble siden ikke tatt opp igjen. Høsten 1951 protesterte derimot sovjetregjeringen mot at Svalbard ville inngå i ansvarsområdet til NATOs atlantiske sjøkommando (Allied Command Atlantic) etter opprettelsen av en felles kommandostruktur og fellesstyrker. I sitt svar avviste den norske regjeringen at dette var i strid med traktatens artikkel 9 og fastholdt at den ikke ville opprette «noen som helst befestning eller baser» innenfor traktatområdet. Samtidig ville Norge ivareta sine «legitime interesser» på øygruppen.

Det kom under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten er det investert betydelige midler i øygruppen.

Etablering av flyplass ved Longyearbyen i 1975 var et stort skritt vekk fra den tidligere isolasjonen gjennom vinterhalvåret, og Svalbard er nå knyttet tett til den regulære ruteflytrafikken. Det er også blitt satset stort på telekommunikasjonstjenester, blant annet med fiberoptiske kabler på havbunnen mellom Longyearbyen, Ny-Ålesund og fastlandet. I 2013 ble Longyearbyen det første tettstedet i Norge hvor alle husstander har bredbånd via fiberkabel. Fra slutten av 1980-tallet ble ordningen med Longyearbyen som «company town» (bedriftsby) gradvis forlatt, da mange av samfunnsoppgavene som kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS tidligere hadde tatt seg av, gikk over til andre instanser. 1. januar 2002 ble Longyearbyen lokalstyre (LL) opprettet.

I begynnelsen av 1990-årene økte turisttilbudet på Svalbard, og reiseliv ble utpekt av Stortinget som et satsingsområde på øygruppen. I 2018 var det 573 årsverk innen turisme og kultur, mens bergverk og forskning/undervisning hadde 344 til sammen.

Inntekter fra skatter og avgifter dekker nå omtrent 40 prosent av utgiftene til administrasjon av Svalbard mens resten finansieres over statsbudsjettet.

• Svalbard
• Næringsliv på Svalbard

• Dette er Svalbard 2016 – SSB
• Fakta om Svalbard – SSB
• Svalbardposten