det ubevisste

Det var da Freud forsøkte å forstå nærmere hva som skjer ved fortrengning, at han først ble opptatt av det ubevisste. Det som fortrenges viskes bort fra bevisstheten og ender i det ubevisste. Det fortrengte blir ikke dermed borte, men vender tilbake både i drømmer og nevrotiske symptomer. Når det fortrengte vender tilbake på denne måten, er det ofte forkledd. Også i denne forkledningen mente Freud å se spor av det ubevisste.

Her kan man se ulike betydninger av det ubevisste. En opplevelse som sikkert er kjent, er at det man er seg bevisst ikke alltid faller sammen med det man føler. Man sier gjerne da at noe er ubevisst og da bruker man begrepet som adjektiv. Men Freud føyer til en annen betydning av det ubevisste: Det betegner et system med spesielle kjennetegn, altså det ubevisste som substantiv.

Det finnes flere måter å beskrive disse kjennetegnene på. I det ubevisste er det ikke noen idé om tid, ingen forestilling om død, motstridende tanker eksisterer side om side og det er ikke noe skille mellom indre og ytre virkelighet.

I motsetning til den våkne tenkning er det ubevisste mer omskiftelig. Det er større bevegelighet mellom ulike forestillinger. Freud kalte denne spesielle formen for tenkning primærprosess. Dette i motsetning til sekundærprosess, der fornuften råder, men dog ikke helt uforstyrret. For disse to prosessene er ikke helt atskilte. Det blir ofte til kompromisser mellom de to.

To spesielle mekanismer som Freud hadde kommet på spor av i Drømmetydningen (1900), forskyvning og fortetning, vitner også om hvordan noe ubevisst kan filtres sammen med noe bevisst. Begge disse mekanismene blir viktige når Freud skal beskrive hvordan det ubevisste gjør seg gjeldende. Et eksempel på en fortetning kan være hvordan en person i en drøm synes å bære trekk fra ulike personer. En forskyvning kan være hvordan en helt marginal person i en drøm viser seg å være helt sentral. Både forskyvning og fortetning kan gi viktige perspektiv ikke bare på hvordan drømmer og nevrotiske symptomer dannes, men også på kunstnerisk virksomhet. For også dit har psykoanalysen vendt seg i sin jakt på det ubevisste.

Det ubevisste som sådan, i egen person, vil man imidlertid aldri støte på direkte, men bare som forkledd. Slik kunne man si at paradigmet på det ubevisste er. Freud brukte selv det tyske ordet Entstellung (forvrengning), og mente at det ubevisste alltid er deformert og aldri på sin plass. Det ubevisste er alltid et annet sted enn der man tenker det, hevdet den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan (1901-1981), og tenker man det ikke, lar det seg fort merke gjennom en forsnakkelse eller feilhandlinger. Slik er det ikke bare at det ubevisste lukker seg til, det lar seg merke. Det kan kjennes som en slags annen person i oss, en dobbeltgjenger, en veksling mellom Dr. Jekyll og Mr. Hyde med hentydning til romanen med samme navn av Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men Freud selv ville ikke tenke i de banene. Det ubevisste var noe annet i oss, ikke en annen person. Man kunne også si en annen type tenkning. Freud kalte det også en annen scene.

Freud hadde skiftende antagelser om hva det ubevisste kunne romme. At det hadde noe med det infantile å gjøre var gjennomgående. Slik kan man si at med det ubevisste understreket Freud betydningen av barndommen. Men det ubevisste var noe mer enn et arkiv over hendelser fra den enkeltes fortid. Freud åpnet for at det var et transindividuelt aspekt ved det ubevisste; at noe fra menneskeslektens historie også kunne ha nedfelt seg der. Dette er en grunn til at det er lite dekkende å kalle det ubevisste for underbevisstheten.

Freuds tanker om det ubevisste kommer spesielt til uttrykk i artikkelen Das Unbewusste fra 1915. Her framlegger Freud den topografiske modell, hvor man har det ubevisste på den ene siden og det Freud kaller det førbevisste og bevisstheten på den andre siden. I førbevisstheten kan det være tanker som er ubevisste, men som hver i sær kan bringes fram gjennom introspeksjon. I kontrast er det ubevisste absolutt utilgjengelig i seg selv. I førbevisstheten er det tanker eller forestillinger som er representasjoner, de er med andre ord om noe. I det ubevisste er det annerledes. Forestillinger som måtte befinne seg her, får så og si sitt eget liv, løsrevet fra hva de måtte ha vært om.

Da Freud i 1923 introduserte de tre instansene id, ego og superego i artikkelen Das Ich und das Es (1923), kan det virke som han legger den topografiske modellen bak seg. Det ubevisste byttes ut med id. Det er ulike oppfatninger om dette er tilfelle blant psykoanalytikere.