ego

Fra ganske tidlig av brukte Freud begrepet ego eller das Ich. Likevel var det først i skriftet Das Ich und das Es fra 1923 at ego får en mer spesiell betydning. I dette skriftet introduserte Freud det som siden har blitt kalt strukturteorien og som til en viss grad erstattet den topografiske modell. Med den topografiske modell forsøkte Freud å beskrive ulike steder eller systemer i psyken, og deres innbyrdes forhold. Her var sentrale begreper det ubevisste og før-bevisstheten. Strukturteorien hadde mer hele personligheten for øye, og det sies at den har større klinisk betydning enn den topografiske modell.

Ego kan lett oppfattes å representere hele personen, men for Freud ble det viktig å fastslå at ego er bare én av de tre instanser som bebor oss. Ego er riktignok den som er mest orientert mot omverdenen og også den instans som er mest mottagelig for utvikling. De kjente forsvarsmekanismene er også del av egoets domene. Men egoet settes dermed stadig under press, det er satt til å føye tre «herrer»; id, superego og ytterverden. Slik kan angst og skyld også å bli trekk ved egoet.

I forhold til den topografiske modellen, med det ubevisste på en side og førbevisstheten/bevissthet på den andre, er det vanlig å tenke at id i den andre modellen overtar rollen til det ubevisste. Tatt i betraktning av hvordan deler av ego faktisk er ubevisst, det gjelder for eksempel de ulike forsvarsmekanismene, så er dette høyst diskutabelt. Ego kan altså tenkes å ha noe i seg som man i ifølge den tidligere modellen tilla det ubevisste.

I forbindelse med at Freud var opptatt av narsissisme, som i Zur Einführing des Narzissmus (1914), ble egoet sett på som et særskilt objekt. En person kunne ta sitt ego som et kjærlighetsobjekt, noe som også gjenspeilte seg i hvordan en forholdt seg til andre. En søker mest seg selv i andre.

I Trauer und Melancholie (1915/1917) får egoet en annen rolle når melankolske tilstander beskrives. Freud skiller her disse tilstander fra normal sorg ved at man ved melankoli streber imot å gi slipp på det tapte objekt. Det som isteden skjer er at man identifiserer seg med det tapte objektet. Nærmere bestemt «introjiseres» det tapte objektet i egoet eller jeg-et. Når dette skjer, kan det utsette personen for både belastninger og farer, mente Freud. En slik fare kunne være suicidalitet.

I en forelesning i 1933 framsatte Freud følgende formel som målet for den psykoanalytiske behandling: «Wo Es war soll Ich werden» ('Hvor id var skal ego bli'). Hvordan utsagnet skal tolkes, har vært mye debattert. Skal ego overta eller okkupere id? Et annet spørsmål er om Ich i denne formelen bare sikter til instansen ego, eller om det har hele personen for øye. Noen vil også hevde at vekten ligger på Es, at behandlingens siktepunkt ligger i en omvandling av Es eller id, men da uten at det skjer etter modell av ego.

I en retning av psykoanalysen som sto veldig sterkt i USA etter Freuds død, egopsykologien, ble fokuset på ego videreført. Det ble lagt vekt på at det var konfliktfrie soner i ego. Autonomi og tilpasning ble sentrale aspekter ved egoet, mens id og drifter for en stor del ble overlatt til biologien. Av kritikere, som filosofen Theodor Adorno, ble denne retningen kalt den reviderte psykoanalyse. Da den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan lanserte sitt slagord «Tilbake til Freud», var det i første omgang rettet mot denne retningen. For Lacan hadde ikke egoet en entydig positiv betydning. Litt ironisk hevdet han et trekk ved egoet var miskjennelse.

• jeg
• selvet
• Sigmund Freud
• psykoanalyse