jøder

Etter kong Salomos død, da riket ifølge bibeltekstene ble delt i to, ble betegnelsen «israelitt» også brukt som en betegnelse på innbyggerne i Nordriket, Israel. På 700-tallet fvt. ble store deler av den israelittiske befolkningen i Nordriket ført i eksil av assyrerne, og deres videre skjebne er ikke kjent.

Innbyggerne i Judariket ble etter hvert omtalt som judeere (jøder). Etter Jerusalems fall i 586 fvt. ble en stor del av innbyggerne i Judariket ført i eksil til Babylon. Rundt femti år senere fikk de tillatelse til å vende tilbake, og det ble de hjemvendte som satte sitt preg på utviklingen fremover. Derfor omtales hele folket nå oftest som jøder (jehudim). Denne betegnelsen finner vi også i senere bibeltekster, som Esters bok (Ester 2,5).

Innenfor moderne faglitteratur bruker man oftest fellesbetegnelsen israelitter når man snakker om perioden fram til det babylonske eksil (586–538 fvt.), og jøder om tiden etter. I jødisk tradisjon brukes både betegnelsen Am Israel (israelsfolket) og jøder om hele perioden, fra Abraham og frem til i dag.

• Les mer om Det gamle Israel

Jødenes spredning blant andre nasjoner i verden kalles diaspora. De første virkelige diasporasamfunnene oppsto i forbindelse med den babylonske kongen Nebukadnesar 2.s ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt., og bortføringen av en stor del av Judarikets befolkning til Babylonia. I motsetning til assyrerne lot babylonerne de bortførte jødene bo samlet og opprettholde sin kultur. Flere slike samfunn er kjent. I forbindelse med ødeleggelsen av det første tempelet flyktet også mange jøder til Egypt, der mange valgte å bli boende.

I 539 fvt. ble Babylonia erobret av den persiske kongen Kyros 2., som ga jødene tillatelse til å vende hjem og gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Mange hadde slått rot i Babylonia og valgte å ikke reise tilbake til Juda, som nå ble en liten tempelstat under persisk overherredømme, og ble kalt Jehud. Jødene som ble igjen opprettet etter hvert egne læresteder, jeshivaer, i Babylonia. Disse ble senere viktige religiøse sentre, ofte i tett kontakt med de lærde i det jødene kaller Eretz Israel (landet Israel).

Jøder bosatte seg etter hvert også frivillig utenfor landets grenser, ikke minst i de hellenistiske byene som oppsto rundt Middelhavet etter Aleksander den stores erobringer på 300-tallet fvt. Mange av disse større diasporasamfunnene fortsatte å eksistere helt fram til midten av 1900–tallet.

I 63 fvt. erobret romerne hele området. Den første romersk-jødiske krig (66–70 evt.) førte til at romerne brente det gjenoppbygde jødiske tempelet i Jerusalem. Dette kalles tempelets fall. Mange jøder flyktet derfor utenlands. Under den siste jødiske oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt., fordrev romerne de gjenværende jødene fra Judea (romernes betegnelse på området). Jøder hadde ikke lenger tilgang til Jerusalem. Bare i Galilea bodde det fremdeles et større antall jøder. Jødene var nå blitt et folk uten eget land. Men ønsket om å leve i Eretz Israel levde videre. Et mindre antall jøder fortsatte å bo i området som nå ble kalt Palestina.

Både kriger, fordrivelser og handel førte til at det etter hvert ble dannet jødiske diasporasamfunn i store deler av det som senere skulle bli den muslimske verden. De jødiske samfunnene fant det oftest lettere å leve under islamsk styre, som dhimmi, enn under de bysantinske kristne eller korsfarerne.

I store deler av middelalderen var Bagdad, som jøder omtaler som Babylon, og akademiene i Palestina ansvarlige for utviklingen av jødisk religiøs lov, halakha. Fra 900–tallet til rundt 1150 ble det muslimske Spania et sentrum for jødisk religiøs lærdom og filosofi.

• Les mer om jøder under islam

Etter hvert oppsto det også jødiske samfunn i Europa nord for Alpene. Allerede på 300–tallet fantes det et jødisk samfunn ved Rhinen i Köln. Jødene ble ofte utsatt for forfølgelse, beskyldninger og forvisninger. Etter korstogene flyttet mange jøder derfor østover i Europa, og etter hvert ble Øst-Europa sentrum for jødisk lærdom. Men pogromer og diskriminering gjorde deres situasjon stadig vanskeligere. Mot slutten av 1800–tallet ga dette grobunn for fremveksten av sionismen, og økende utvandring til Palestina.

Den europeiske utforskningen av Amerika, og muligheten for reiser til alle verdensdeler, førte etter hvert til at mange dro vestover og opprettet nye diasporasamfunn langt borte fra Europa. USA har nå verdens nest største jødiske befolkning, etter Israel.

Jødisk kultur ble tidlig preget av folkets tilværelse som minoritetsbefolkning i forskjellige land og samfunn. Allerede i middelalderen oppsto det et skille mellom jøder som bodde i Europa nord for Alpene, askenaser, og jøder som bodde i Middelhavsområdet og Midtøsten, sefarder. Dette gjelder både rituell praksis, uttalen av hebraisk og mer folkelig kultur.

Askenaser og sefarder har oftest sine egne organisasjoner, menigheter, rabbinere og synagoger. Tolkningen av den religiøse loven, halakha, kan også være litt forskjellig. Men også jøder med opprinnelse i forskjellige land kan ha sine egne synagoger.

De fleste jøder med bakgrunn fra Europa nord for Alpene og Øst-Europa regner seg som askenaser, avledet av det gamle hebraiske ordet for Tyskland, Ashkenaz. Askenaser utgjør i dag majoriteten av verdens jødiske befolkning. De nyere jødiske retningene, reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme ble utviklet av askenasiske jøder.

De som er etterkommere av jødene som ble utvist fra Spania i 1492 regner seg som sefarder, etter Sefarad, det jødiske navnet på Den iberiske halvøy. De fleste slo seg ned i Nord-Afrika og i Det osmanske riket (som etter hvert også inkluderte Balkan), men også Nederland ga opphold til sefardiske jøder. For eksempel var den nederlandske filosofen Baruch Spinoza (1632–1677) jøde.

Jøder fra familier som alltid har bodd i Midtøsten og land som Jemen, omtaler seg selv gjerne som «østlige» jøder (mizrahim), men deres rituelle praksis ligger nært opptil den sefardiske, og de regnes derfor offisielt som sefarder.

De rundt én million jødene som bodde på Balkan og i muslimske land før opprettelsen av staten Israel i 1948, måtte i de første årene etter opprettelsen forlate sine gamle hjemland. De fleste flyttet til Israel, der deres etterkommere i dag utgjør rundt 50 prosent av Israels jødiske befolkning. Kun Tyrkia, Marokko og Iran har fremdeles noen små jødiske menigheter.

Etiopiske jøder (falasha) hadde en helt spesiell form for jødedom, men knyttes nå til sefardisk jødedom i Israel.

Den jødiske historien i Norge er kortere enn i mange andre europeiske land, men samtidig kan jødene sies å være den første minoriteten med en distinkt annerledes etnisk, religiøs og geografisk bakgrunn som bosatte seg i Norge i moderne tid.

På det meste har om lag 2000 jøder bodd i landet, men antallet ble kraftig redusert under andre verdenskrig da 773 jøder ble deportert av nazistene, og bare 38 overlevde. Et stort antall jøder klarte å flykte til Sverige.

Etter andre verdenskrig har den norsk-jødiske befolkningen reetablert seg som en levedyktig religiøs og kulturell minoritet. Jøder har siden 1998 hatt status som nasjonal minoritet i Norge.

• Les mer om jødenes historie i Norge

Jødenes opprinnelige språk er hebraisk. Dette er språket i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet). En moderne versjon av hebraisk er offisielt språk i staten Israel. De som gjenopplivet hebraisk som moderne talespråk valgte den sefardiske uttalen.

Forskjellene mellom bibelhebraisk og moderne hebraisk er likevel ikke større enn at israelske skolebarn leser bibelteksten i original versjon. I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse brukte jødene i Midtøsten også arameisk som talespråk. Store deler av jødenes hellige skrifter, som Talmud, er skrevet på arameisk. Mange jøder lærer seg derfor også dette språket.

Mange europeiske jøder føler også gjerne en spesiell tilknytning til jiddisk, som ble brukt av de askenasiske jødene i Øst- og Mellom-Europa, og som fremdeles brukes som talespråk av en del jøder med opprinnelse i disse landene samt av mange ultraortodokse jøder. Jiddisk teater og kultur har fått en oppblomstring i våre dager. Også i Norge holdes det nå kurs i jiddisk.

På Balkan og det nordre middelhavsområdet brukte mange sefardiske jøder ladino, en form for jødisk spansk. Dette språket snakkes ikke av mange i dag, men sanger og poesi er forsøkt bevart. I de muslimske landene snakket jødene vanligvis en jødisk variasjon av den lokale arabiske dialekten. De aller fleste jøder snakker i dag de nasjonale språkene i landene der de bor.

• Les mer om hebraisk
• Les mer om arameisk
• Les mer om ladino
• Les mer om jiddisk

Det er ikke uten videre lett å definere hva som skal regnes som jødisk litteratur. En vanlig definisjon er at begrepet omfatter litteratur skrevet av en jødisk forfatter, og som omhandler jødisk religion, kultur eller spesielle forhold som knyttes til det å leve som jøde.

For å kunne regnes som jødisk litteratur har det også vært vanlig å hevde at denne bør være skrevet på et av de «jødiske» språkene hebraisk, arameisk, ladino eller jiddisk, samt gresk i gammel tid. Innenfor den jødisk-arabiske kulturkretsen omfattes også rabbinsk litteratur skrevet på arabisk. I vår tid inkluderes også litteratur skrevet på moderne språk, forutsatt at temaet eller de skildrede personene har et spesifikt jødisk preg.

Det er mer faglig uenighet om hvorvidt man også skal inkludere forfattere med jødisk bakgrunn som ikke lenger regner seg selv som jøder eller som ikke skriver litteratur med et «jødisk» preg. Blant disse er Heinrich Heine (1797–1856), Franz Kafka (1883–1924) og Boris Pasternak (1890–1960).

• Les mer om jødisk litteratur

Jødisk kunst eksisterte alt i bibelsk tid, men fra tiden før vår tidsregning er så godt som ingen større gjenstander bevart. Et unntak er den såkalte småkunsten, som omfatter et stort antall amuletter, signetringer og stempler samt et begrenset antall figurer og «tegninger» på krukker og i graver.

Et stort antall av disse viser at menneskene i Det gamle Israel, tross Bibelens billedforbud, likevel kjente og brukte Midtøstens ikonografiske symbolsystemer.

De tidligste eksemplene på jødisk kunst fra perioden etter tempelets fall i år 70 evt. er freskene i Dura-Europos-synagogen i Syria fra 200-tallet.

Det jødiske billedforbudet gjorde seg sterkere gjeldende fra 700-tallet. Utsmykningen av tallrike synagoger i Europa består derfor vesentlig av skrifttegn og geometriske ornamenter. Jødene i de muslimske landene var også under innflytelse av islams syn på bilder. Allerede på 900- og 1000-tallet ble det laget jødiske religiøse bøker dekorert med muslimskpreget ornamentikk.

I det muslimske Spania var perioden fra 900-tallet og frem til rundt 1150 en blomstringsperiode som ofte kalles den muslimsk-jødiske gullalder. Her fantes en åpenhet som la grunnlaget for utviklingen av jødisk vitenskap, filosofi og poesi samt en praktfull jødisk bokdekorasjonskunst som nådde sitt høydepunkt utover på 1300-tallet.

I de følgende århundrene fikk den spansk-jødiske bokmalerkunsten etterfølgere i andre europeiske land. Den jødiske kunsten var hovedsakelig knyttet til kalligrafi og gjenstander knyttet til religionsutøvelsen.

På 1800-tallet frigjorde mange europeiske jødiske kunstnere seg fra de strenge reglene som religionen foreskrev. Noen fremtredende kunstnere var franskmannen Camille Pissarro, svensken Ernst Josephson, nederlenderen Isaac Israel og i Tyskland Max Liebermann, som i likhet med andre jødiske malere ble utsatt for kraftig antisemittisk motstand.

Motstanden mot den påståtte radikale tendensen hos jødiske kunstnere kulminerte i Hitler-Tysklands fordømmelse av såkalt «entartete Kunst». I Storbritannia benyttet en rekke Whitechapel-malere jødiske motiver. Mange av malerne i Vest-Europa kom fra Øst-Europa, blant andre Marc Chagall, som ofte benyttet bibelske motiver. Kjente billedhuggere er Jacob Epstein (Storbritannia), Jacques Lipchitz og William Zorach (USA).

Mange kunstnere omkom i konsentrasjonsleirene og gasskamrene under Holocaust. Noen av dem fikk tegnet i smug hva de opplevde der. En rekke slike arbeider finnes i museer og institusjoner. Noen overlevende har senere brukt leirtilværelsen som motiv. Minnet om forfølgelsene er nedfelt i en rekke monumenter. I etterkrigstiden arbeidet mange jødiske malere innenfor moderne kunstretninger.

• Les mer om jødisk kunst

Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh, var også sang og musikk en viktig del av jødenes religiøse liv allerede i den tidligste tiden.

Musikken og bruken av den har endret seg, både gjennom tidene og fra sted til sted. Jødisk musikk ble også påvirket av den ikke-jødiske musikken i områdene hvor den ble skapt.

Betegnelsen jødisk musikk kan ha flere betydninger. Det kan dreie seg om musikk laget og brukt av jøder, for eksempel i forbindelse med gudstjenesten i synagogen eller religiøse seremonier i hjemmet. Men det kan også dreie seg om forskjellige typer musikk, som jøder fra ulike land og verdensdeler brukte og bruker til glede og fest, blant annet bryllupsviser, vuggeviser, romantiske sanger og pop- og dansemusikk.

I tillegg brukes betegnelsen ofte når en person med jødisk tro eller bakgrunn har komponert musikken, også der musikken har et mer internasjonalt preg.

Klezmer er en musikktradisjon som har sitt opphav blant askenasiske jøder i Sentral- og Øst-Europa.

• Les mer om klezmer
• Les mer om jødisk musikk