sopp

Omtrent 150 000 ulike sopparter er beskrevet, men det finnes trolig et sted mellom 2 millioner og 11 millioner sopparter på Jorda. De fleste soppartene er harmløse for mennesker, og mange av dem er til stor nytte. Noen sopper brukes direkte som mat, mens andre inngår ved gjæringsprosesser i produksjon av alkohol, bakverk og ost. Mange sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer og lignende.

For skogbruk spiller mykorrhiza en viktig rolle for trærnes vann- og mineralopptak.

Mange parasittsopper forårsaker betydelig skade på trær og jordbruksvekster, for eksempel meldugg, kreft og skurv på frukt og bær, og rust- og sotskader på korn. Parasittsopper på dyr eller mennesker kan forårsake infeksjoner i hud, hår, fjær og negler, samt mer dyptgripende soppsykdommer (mykoser) i indre organer.

Skadene kan også skyldes gifter (mykotoksiner) som sopp skiller ut og som er opphav til mykotoksikoser eller allergiske reaksjoner. Se også soppforgiftninger og giftige sopper. Saprotrofe sopper som muggsopp og råtesopp (se hussopp), ødelegger matvarer, trevirke og mange andre produkter.

Soppcellen har typiske eukaryote trekk: en kjerne med kromosomer, kjernemembran og celleorganeller som for eksempel mitokondrier og endoplasmatisk retikulum. Celleveggen er normalt stiv, og cellemembranen er dominert av ergosteroler.

Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen. Hyfene kan være med eller uten tverrvegger. Hyfeveggen består normalt av kitin og glukan, hyfene har ekte cellekjerne med kjernemembran. Opplagsnæringen er oftest glykogen.

De enklest bygde soppene er encellede og danner kolonier (for eksempel gjærsopper og mange algesopper). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (for eksempel algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer som formeringsorganet sitter på. Fruktlegemene kan variere i størrelse fra mikroskopisk små hos de fleste planteparasittene til meterstore hos kjuker og røyksopper.

Klassifikasjonen av sopp deles opp inn i følgende rekker (i tillegg til noen andre rekker):

• stilksporesopper (Basidiomycota)
• sekksporesopper (Ascomycota)
• koplingssopper (Zygomycota) (som nå er inndelt i to selvstendige rekker: insektmuggsopper (Zoopagomycota) og kulemuggsopper (Mucoromycota).
• algesopper (Chytridiomycota)

Majoriteten av de om lag 100 000 kjente soppartene tilhører rekkene sekksporesopper og stilksporesopper. Disse er omtrent like tallrike.

Hos sekksporesopp dannes de kjønnede sporene innvendig i sporesekker, asci (entall ascus), og kalles ascussporer, mens de hos stilksporesopp dannes på små stilker i toppen av kølleformede celler, basidier, og kalles basidiesporer. Disse kjønnede sporene dannes hos de aller fleste ekte sopper i egne fruktlegemer.

Mange sekksporesopper har små beger- eller krukkeformede fruktlegemer, mens blant annet morkler og trøfler har store fruktlegemer. Ofte dannes det også ukjønnede sporer i eller på egne organer. I tillegg finnes som regel et vidt utbredt mycel i substratet soppen lever på (jord, ved, plantevev og så videre). Dette sørger for næringsopptaket.

• Les mer om sekksporesoppene

Stilksporesoppene er oftest større enn sekksporesoppene, og hit hører de fleste matsopper og giftsopper, alle kjuker, røyksopper, gelésopper med flere. Ukjønnede sporestadier er sjeldnere, men i tillegg til fruktlegemer, som ofte betegnes som selve «soppen», finnes også her et vidt utstrakt mycel. De viktige planteparasittene rustsopper og sotsopper tilhører også stilksporesoppene. De mangler fruktlegemer og har ukjønnede sporer.

• Les mer om stilksporesoppene

Resten av de ekte soppene tilhører rekkene algesopper, Chytridiomycota, eller koplingssopper, Zygomycota, samt noen mindre rekker. I tillegg kommer rekken mikrosporider, Microspora, som tidligere ble regnet til urdyrene.

De enkleste formene sopp mangler egentlig mycel, men de fleste utvikler et rikt forgrenet mycel som lever på og i dødt og levende organisk materiale og for en stor del i vann. I motsetning til andre sopper mangler både algesoppene og koplingssoppene tverrvegger i hyfene.

Sporene fra soppens fruktlegemer kan føres bort med luften og falle ned igjen et helt annet sted. Hvis dette stedet er egnet for soppvekst og det finnes tilstrekkelig med væske og næringsstoffer, vil sporen dele seg og vokse opp til et nytt mycel. Muggen som dannes på gammel mat, er et mycel. Soppsporer finnes overalt i luften og i jorden.

Noen sopper kan nyttes direkte som matsopp, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer med mer. For skogbruket spiller mykorrhiza-utviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst.

I medisinsk sammenheng kan det være mest praktisk å inndele soppene etter hvilken infeksjonstype de gir:

• overflatiske sopper (dermatofytter)
• opportunistiske sopparter (for eksempel Candida og Aspergillus)
• sopper som gir dype infeksjoner (for eksempel Cryptococcus neoformans, Histoplasma capsulatum, Blastomyces dermatitidis og Coccidioides immitis) i tillegg til Candida og Aspergillus, som er de mest vanlige i Norge

Sopp kan finnes som en del av kroppens normalflora. Imidlertid kan soppen vokse og ta overhånd hvis verten blir svekket eller immunsystemet undertrykkes (se candidiasis, trøske).

Sopp kan dyrkes på egnete næringsmedier for sopp. Infeksjoner med for eksempel dermatofytter i hud og negler og Cryptococcus neoformans i spinalvæske kan ofte påvises ved direkte mikroskopi.

Sopp kan forårsake sykdom hos mennesket på flere måter. Det finnes giftstoffer i fruktlegemene til en del av de soppene som lever i jord. Hvis man spiser slike sopper, kan man få soppforgiftning.

Sopper som infiserer matavlinger kan utvikle farlige giftstoffer. Hvis man spiser mat som er forurenset med denne soppen, kan det oppstå en spesiell type matforgiftning. Den kanskje mest kjente av soppene i denne gruppen er meldrøye, en soppart som infiserer rug og andre kornsorter og som utvikler giftstoffet ergotamin. Ergotaminforgiftning forekommer sjelden i dag. En annen kjent sopp av denne typen vokser på blant annet peanøtter og utvikler aflatoksiner.

Innpusting av enkelte soppsporer kan forårsake en vedvarende allergisk reaksjon i lungene, kalt alveolitt. Soppsporer kan også utløse andre allergiske reaksjoner som astma og høysnue.

Enkelte sopparter kan trenge inn i kroppen og gi infeksjoner, se soppsykdommer.

Det finnes behandling mot soppsykdommer i form av stoffer som:

• hemmer cellemembransyntesen (ergosterolsyntesen, allylaminer og azoler)
• skader cellemembranen (polyener, som amphotericin B)
• hemmer microtubuli og celledeling (griseofulvin)
• hemmer nukleinsyresyntesen (flucytosin)
• hemmer proteinsyntesen (sordariner)
• hemmer celleveggsyntesen (glucansyntesen, echinocandiner)

• matsopp
• giftige sopper
• soppsykdommer